alwer

Hilsen fra Krems

2009-04-20T04:37:00.001-07:00

Bare en liten hilsen fra Krems, der vi fredag 17. april fikk delta i et Winerally. Fantastisk. Det gikk ut paa at vi kjörte omkring og stanset paa ulike severdige steder, der vi fikk smake paa den nye vinen. Grüne Veltliner fra ulike voksefelt, sandbunn, seingrunn og saa videre. Ante ikke at det kunne ha saa mye aa si for smaken, men det hadde det! Vi stanset midt i en vingaard, der bonden drev og kjörte rundt med traktor fram og tilbake, fram og tilbake, slik at stövet la seg over hele omraadet, blant annet i vinglassene vaare, og rett utenfor et kloster. De hadde egen vin der ogsaa, saa det verste var vel at vi drakk Zöhrers vin, ikke deres.

words that make me think

2009-04-14T00:27:00.000-07:00

- And for every door you open, let there be that much light,
that "the future" can sleep without fear of the night

sitat Lars Bjørn

Tanker i mars

2009-03-15T09:31:00.000-07:00

"Cogito, ergo sum", jeg tenker, altså er jeg. Tankene mine blir til ord, og ordene mine til setninger, som blir til en tekst. Men når jeg ikke skriver, tenker jeg mindre, eller ingenting? Er jeg da?

Juleforberedelser

2008-12-24T01:05:00.001-08:00

Ingeborg, Vegard og Sebastian som pynter juletreet. Ingeborg sin tegning.

Et internasjonalt felleskap: De norske nissene har invitert irske leprechaun og en østerisk bamsenisse som kom kjørende i bil, til fest i mummihuset.

Adventstid - ventetid

2008-12-19T02:35:00.000-08:00

Så er det den tida på året igjen, når mørket legg seg over landet, og sola berre er eit skimt på himmelen. Vi tenner lys i vindauga og venter på solsnu.

Og når ungane kjem heim til jul, då blir det liv og gledje i stua, for mamma og for Sebastian.

Ventetida kan brukast til så mangt - med det beste er å vere saman med dei ein er glad i, og kanskje gå på kino med lillebror. Ingeborg teiknar julekalender, til gledje for alle dei som er på "Fjes-boka".

God ventetid til alle!

LandArt i Fagervika

2008-12-10T01:40:00.001-08:00

Fagervika, ein fin oktoberdag

Konglomerat, raude stein i berget og over berget...

Kreftane til havet, når floa kjem, forsvinn det eg laga, og eg forstår kvifor steinane er så runde og så glatte...

AbenteuerPark

2008-10-04T03:07:00.000-07:00

Potsdam er et sted med flere parker, og her er bilder fra en annen park vi besøkte, Abenteuerpark.
Abenteuerpark stilte krav til utstyr. Her får hele familien instruksjon i hvordan vi kler på oss for en tur i løypene i parken.

Her har vi noen fine bilder av parkløypene, mellom seks og tolv meter over bakken.

Fra en tur i Park Sanssouchi, Potsdam, sommeren 2008

2008-09-21T00:52:00.001-07:00

Her står jeg nesten øversti trappa og ser opp på Scloss Sanssouchi,

og her snur jeg meg og ser på utsikten nedover Weinbergterassen

Chinesisches Haus, en vakker liten tesalong, et stykke ned i parken.

Kunstnerne hadde aldri vært i Kina, eller sett kinesiske mennesker, så dette er avbildinger slik de trodde de så ut.

Utfordringen!

2008-09-18T23:46:00.000-07:00

Den siste uka har jeg oversatt noen legender fra Donau fra tysk til norsk. De handlet om folket som bor i Donau, altså nede på elvebunnen.
Der bor Donaufyrsten i sitt krystallpalass, og datteren hans Donauweibchen. Mens den mange tusen år gamle faren er ufattelig stygg med utstående øyne, fiskemunn, blått hår og langt blått skjegg, er datteren utrolig vakker med gyldenblonde lokker og kler seg i vakre hvite gevanter og om hodet en krans av blomster. Hun elsker å danse og drar ofte på dans med menneskene. Men når morgenen gryr begynner sømmene på de hvite gevantene hennes å bli våte, og fra håret drypper det glitrende dråper. Da er det på tide å dra tilbake til dypet. Mens faren misliker mennesker og alltid prøver å lokke dem til seg og den sikre død.
Jeg er ikke flink i tysk, dårligere enn jeg trodde, faktisk, så det ble veldig spennende. Jeg leste kjapt gjennom - og trodde jeg forsto handlingen i grove trekk, men da jeg gikk inn i teksten, skjønte jeg jo hvor feil jeg tok. Da ble jeg kjempeivrig, klarte nesten ikke å legge tekstene fra meg, jeg bare MÅTTE finne ut hva som egentlig skjedde. Opplevelsen kan bare sammenlignes med å lese en spennende krimbok, man klarer ikke å legge boka fra seg, selv om man vet at man må opp igjen neste morgen, så klarer man ikke å legge seg til å sove før man har funnet ut hvem som er skurken...
Det var mange utfordringer, de er jo en slags havfruer, men i og med at de bor i ei elv er de jo ikke det? Men de er sikkert i samme familie, som den norske draugen og nøkken og marmelen?

Skrivesperre er nifst

2008-09-18T11:47:00.000-07:00

Snakker om standhaftig skrivesperre. Vi er nå langt ut i september, uten at jeg har funnet noe å skrive om. Dette er skrekkelig...

En hilsen fra Potsdam, Germany

2008-08-01T01:19:00.000-07:00

Potsdam har over femti slott, det er i stor grad sommerslott, der konger eller keisere og deres gjester likte aa tilbringe somrene sine. I "Gjeste-slottet" har for eksempel damerom og herrerom, saa gjestene slapp aa tilbringe for mye tid i samme seng. Kjoekkenet laa i en annen bygning, saa gjestene slapp aa kjenne for mye matlukt, tjenerne bare maatte bare frakte maten over til matsalen, ble kanskje kald paa veien, men pytt pytt. De hadde egen te-paviliong ute i parken et stykke, gullbelagt. Kjekt aa vaere kongelig...

Skrivesperre

2008-05-31T10:28:00.000-07:00

Til mandag skal jeg gjøre ferdig et essay om forskningsmetoder. Det høres verre ut enn det burde være, det er liksom jobben min å skrive sånne saklige greier, rapporter og artikler.

Det er bare ett problem, det er nemlig krav til dette essayet, det skal være på omlag ti sider eller mellom 5000 og 7000 ord! Det er vel ikke så mye, eller? Da jeg hadde skrevet 3124 ord, ble det stopp. Jeg leste gjennom teksten og prøvde å vri hodet mitt for å finne noe å fylle inn, men fikk bare til en setning her og der, og underveis strøk jeg en og annen setning også, så da jeg satte i gang tellesystemet var det blitt bare fem-seks ord til, og fremdeles 1886 ord igjen! Det gjentok seg, jeg prøvde og prøvde, men ingenting hjalp. Nå har jeg hatt nesten total skrivesperre i fire uker!

Det er en syk opplevelse. Skrivesperren satt fast, jeg fikk bare ikke til, fokuset mitt var på de 5000 ordene! Helt til en natt, bare fem dager før teksten skulle leveres, da satte jeg meg ned med den igjen, nå må den til pers tenkte jeg. Det første jeg reagerte på var hvor kjedelig den var, har virkelig jeg skrevet noe så livløst! Så jeg skrev en nesten ny tekst, ny innledning, nye momenter, en liten hvit løgn, og da klokka var 01.22 foretok jeg en telling, 5246 ord sto det! 5246 mord, jeg lagret dokumentet og gikk til køys. Jeg sov ikke godt den natta, nye ord virvlet rundt i hodet mitt, ordene strømmet fram, rundet hushjørnet og suste mot meg i en vill fart. Neste morgen sto jeg opp og skrev videre. Da jeg endelig la fra meg teksten var jeg oppe i 5529 ord. Nå har jeg nådd målet mitt, jeg har skrevet en mengde ord! En mengde ord, og jeg kjente meg så fornøyd, og litt latterlig. En mengde ord.

Studentene mine spør; ”Hvor lang skal denne innleveringa være?” ”Lang nok”, svarer jeg, ”lang nok til at du besvarer problemstillinga. Jeg vil heller ha en til to sider, der du svarer på oppgaven, enn ti sider der det meste bare er bla bla.” Jeg sitter her og undres på, kanskje jeg må begynne å forberede studentene mine på denne forferdelige verdenen som venter dem utenfor, med krav om å skrive en tekst på så og så mange antall ord? Kanskje jeg gjør dem en bjørnetjeneste med å fortelle at det er innholdet som teller, ikke hvor mange ord du bruker på å formidle det?

Stadt.Fest.Wien.2008

2008-05-18T11:41:00.000-07:00

Vienna 03. mai 2008, Stadt.Fest.Wien.2008.

Ö1-Klangteppich
Dette er bare noe alle burde fått med seg. Midt i sentrum av Vienna, med folk overalt, lå et rødt teppe i Spiegelgasse, en sidegate, fra fortau til fortau. På teppet, liggestoler, puter og krakker. Fra høytalerne rundt kommer vakker musikk, bystøyen forsvinner. Ingen sier noe, men hele steder hvisker til deg: „Sett deg ned, ta av deg skoene, kos deg i byen.“

Klassik-Bühne
Auf der Bühne am Michaelerplatz ertönen auch dieses Jahr wieder klassische Klänge. Klassische und manchmal nicht ganz so klassische Klänge lassen die Ohren tanzen - mit Markus Schirmer und den Vienna Classical Players, mit SAXII, mit dem finnischen Brüllchor Mieskuoro Huutajat, mit MoZuluArt!

Rock & Pop am Heldenplatz
Sorgente. Lust auf sommerliches Reggae-Flair? Mit ihrem Mix aus Funk, Soul, Reggae, Latin, Hip-Hop und Rock versprühen die sechs jungen Musiker mit ihrer Musik karibisches Lebensgefühl inmitten der Stadt.

Kunst av tre i det hele tatt

2008-05-15T01:21:00.000-07:00

Wood sculpture is one of the most popular folk art branches in the past and in the present in Lithuania. The carvings of wood are vary varied and they are executed with such perfection, that they can boldly be called sculptures. Carvings were done for sacred purposes, later as artistic creations that suit the landscape perfectly. There are no schools that prepare wood sculptors. Sculptures decorate places of remembrance or simply fill a space or gladden the eye.

Litauiske vinduer

2008-04-19T08:39:00.000-07:00

På de gamle trehusene i Litauen finner vi mange vakre dekorasjoner. Ikke alle er like godt vedlikeholdt, men her er noen eksempler.

En drøm som går i oppfyllelse...

2008-04-04T07:27:00.000-07:00

I dag gikk en av mine drømmer i oppfyllelse, det vil si, det var vel snarere et mareritt som gikk i oppfyllelse. Jeg har alltid fryktet å havne på sykehus på reisefot i fremmede land. I dag gjorde jeg det!

I de siste seks dagene har jeg vært i Kaunas, dønn forkjølet, sur og irritabel. Været er nydelig, folk sitter på utekafeer og drikker øl, mens jeg etter å ha oppholdt meg hele dagen på colleget, hver ettermiddag kreker meg inn på rommet mitt, trekker for gardinene, og later som om det regner ut. Det nytter ikke!

Men nå begynner jeg å føle meg bedre, i morges gikk jeg en tur ut og kjente på at i ettermiddag skal jeg kose meg i finværet, endelig! Så i formiddag da, jeg gikk ned, og ventet på Ioanna og Martina, fordi vi skulle ta bussen til colleget sammen. Jeg satte fra meg sekken min, og i det jeg reiste meg opp så sa det "kvinch" i ryggen min, og der sto jeg, sånn lett framoverbøyd og kunne ikke annet! Hekseskudd heter det, og er vel noe av det verste som finnes! Martina dukket opp, fikk meg geleidet tilbake på rommet, og prøvde å skaffe en varmeflaske. Men jeg tror ingen forsto hva hun mente, for fra resepsjonen kom de etter hvert med en pute til meg, som jeg ikke hadde behov for. I morgen skal jeg heim, en time med buss, ventetid i Vilnius, så er det fly, tog og så videre...

Så etter å ha tenkt seg om lenge og vel, var det bare å krype til korset, jeg ringte ekspedisjonen og ba dem skaffe meg en lege. Det ble litt venting, fortalte de i andre enden av røret. Det tok toppen et kvarter før to kraftige litauiske damer med koffert var på plass! Damene sjekket ryggen min, ga meg ei sprøyte i rompa og tok meg med i ambulansen til sykehuset, jeg måtte se en lege. Ingen av dem snakket engelsk, så jeg kjente meg litt usikker der jeg vraltet av gårde mens jeg holdt hardt i den ene damens arm.

Ambulansen var fin og ny den, de kjørte meg til Kauno Medicinos Universitetas. Der havnet jeg i ei seng, ble intervjuet av en kvinnelig lege som snakket langt bedre engelsk enn jeg noen gang vil klare å lære meg, fikk to nye sprøyter i rompa (nå hadde jeg minst like vondt i rompa som i ryggen), så tok de to røntgenbilder av ryggen min. Sprøytene begynte å virke, jeg klarte å reise meg opp, og stå rak i ryggen, og bevege meg, og etter et par timer fikk jeg beskjed om at min egen diagnose, at dette var muskulært stemte, så ble jeg sendt ut igjen, med resept på noen kraftige smertestillende så jeg overlever turen heim. Jeg er bedre, men jeg følger ikke studentene på skøytebanen i kveld!

Tiesa eller Sannheten

2008-04-03T23:44:00.000-07:00

Curlionis bilde heter "Tiesa" eller sannheten. Sannheten kan være vanskelig å takle, vanskelig å forstå, vanskelig å akseptere - og vanskelig å avbilde.

Påsketur på Gran Canaria

2008-03-26T12:28:00.000-07:00

A restaurant with a view

Påsketur på Gran Canaria

2008-03-26T12:17:00.000-07:00

Påske, der skal være sol, fjell og snø. OK to av tre er ikke så ille... Her er utsikt fra Pico de las Nieves, 1929 moh.

Prismet

2008-02-28T03:26:00.000-08:00

Det var ein gong ei prismelysekrone, som hang i taket i den fine spisestua. Når lyset vart sett på, strålte ho ut i rommet som av tusen glitrande stjerner. ”For ei vakker prismelysekrone” sa folk når dei såg ho. Og prisma fekk frysningar av stoltheit der dei hang, difor rista dei litt, slik at lyset dirra.

Når ein heng der, år etter år, så blir ein diverre etter kvart dekka av støv, og lyset blir meir matt i glansen. Men kvart år til jul henta den søte stuepiken ei lita trapp og klatra opp til prismelysekrona for å børste støv av ho. Dei orda stuepiken då sa var ikkje så søte, men det spelte ingen rolle, for når støvet var fjerna kunne lysekrona stråle atter ein gong.

Men prismelysekroner blir og gamle, om ikkje sjølve prisma, så den metallstrengen som held dei oppe. Den rusta, og då stuepiken, som no ikkje lenger var så ung og søt og lett til beins, kom bort i dei medan ho børsta støv, så var det ein og anna prisme som ramla ned. Stuepiken var ein nyttig dame, så ho tok vare på dei som ikkje vart knust i fallet, og tenkte som så at det kunne komme til nytte dersom lysekrona skulle reparerast ein vakker dag. Fleire prisme falt av, nokre vart lagt her og nokre der, nokre av prisma vart knust i fallet, og slik gjekk det til at eit av prisma hamna i søppelbøtta.

Prismet kom på ei lang ferd, for søppelbøtta vart kasta i den store søppelboksen, saman med allslags rusk og rask. Og innhaldet i søppelboksen hamna etter kvart om bord på ein diger søppellekter som gjekk ut til den store søppelplassen på ei øy som låg eit lite stykke utanfor byen. Der låg prismet og skein, av ein eller anna grunn hadde han unngått å bli knust på tross av den harde medfarten han hadde fått. Men om nokon såg han, så brydde dei seg ikkje, det var ingen som tok han med seg. Og etter kvart vart han dynga ned av alt det som menneska kvitta seg med, og sank lenger og lenger ned under eit fjell av søppel. Han rekna nok ikkje med at han nokon gong skulle få sjå dagens lys igjen, så stort var søppelfjellet.

Det gjekk mange år, folka som budde på øya såg seg leie av at folka frå byen skulle sende alt dei ikkje lenger ville ha, ut til den vakre øya deira. Til slutt vart den gamle søppelplassen fjerna, det vart rydda opp. Naturen fekk tilbake området, det vaks fram nye trær, og plantar og blomster på bakken. Den gamle søppeldynga vart eit vakkert område for både menneske og dyr. Nokon gonger kunne merkelege ting dukke opp i sanden, og ein dag dukka prismet fram. Han låg og koste seg i solskinet, og let sollyset glitre mot seg. ”Huff, eit stykke knust glas”, var det nokon som sa, og så vart prismet plukka opp. ”Nei, sjå det er eit prisme, den kjem kanskje frå ei lysekrone”, sa stemmen. Og prismet vart tatt med heim, vaska og hengt opp.

Og no, når den låge vintersola kjem tilbake i januar, og skin forsiktig inn gjennom vindauget, så skin den fyrst gjennom prismet som henger der, og skapar vakre regnbogefarga lyspunkt i heile stua! ”Sjå alle dei fine fargane, som i ein regnboge”, ropar dei, både vaksne og barna. Og som sola går sin gang over himmelen flytter regnbogepunktane gjennom rommet, medan prismet dirrar av glede. Dette eine prismet som ein gong var ein del av ei stor lysekrone, og som gir så mykje glede i sitt nye liv. La oss håpe at dei andre prisma kan skape like mykje glede der dei hamna…

Send blomster til Afganistan

2008-02-23T02:14:00.000-08:00

"Vi er tilhengere av Ytringsfriheten, men vi er også tilhengere av alminnelig folkeskikk. Vi mener at for å være i stand til å regulere punkt 1 er man samtidig forholde seg til folkeskikken." skriver Ingeborg, og jeg vil bare med dette gi min støtte. Klart at vi skal ha ytringsfrihet, men det er lov til å bruke sunn fornuft!

http://www.vgb.no/7106/perma/31043

Eventyrfjella her nord…

2008-02-13T14:17:00.000-08:00

Fjella langsetter kysten av Helgeland har vore utgangspunkt for mange segn. Ei segn fortel om korleis den forsmådde friaren Hestmannen skaut ei pil etter den flyktande Lekamøya, og om korleis Skarvåggubben kasta hatten sin i mellom for å berge henne. Då sola rann vart dei til stein, og vi ser dei der den dag i dag, Hestmannen på sin stolte gangar, og Torghatten med holet gjennom. Det hadde nok som hensikt å lære folk om skipsleia langs Helgelandskysten.

Og segna er elska av barn i alle alder, og segna avlar ny fantasi, trur eg, for alle øyene utanfor her er ”noko” eller ”nokon”. Ved sida av Hestmannen ligg Rødøyløva, eit syn med nysnø på. Han kneisar så stolt på hovudet, det er ekstra rødt og vakkert når snøen legg seg på ryggen. Langt ute i havgapet ligg Træna, med Trænstaven, mang ein malar har latt seg freiste til å male den. Til dømes Karl Erik Harr "Trænfjorden" som eg har lagt inn her...

Utanfor her kor vi bor ligg Lovund, det er ei øy som ser ut som ein kvilande elefant. Ser du godt etter ser du til og med øyret hans. Og litt nærmare, Dønnamannen, han ligg berre og søv med nasen opp i veret og ser ut som Fader Tid, som søv til tidas ende…

Å ha stjerner i blikket er ikke det samme som Stjernø

2008-01-25T11:04:00.000-08:00

I treet utenfor kjøkkenet har vi fuglenek og meiseboller, hver dag ser vi på småfuglene, kjøttmeis, blåmeis, gråspurv, grønnspurv. I Kristiansand får de advarsler mot å legge ut fuglemat, rotta tar den, de er liksom ikke så hyggelig å se på fra kjøkkenvinduet... Fra stuevinduet mitt ser jeg fem mørke hester løpe omkring ute på jordet, de er så vakre, de er virkelig et syn. I bakgrunnen kunne jeg se hurtigruta på vei ut fjorden. Og plutselig ser jeg en havørn seile avsted over hodet på meg. Jeg følger den med øynene og kjenner meg heldig som bor her jeg bor... Andre har andre verdier, de foretrekker større steder, jeg håper de også får bo på steder der de kjenner at de hører hjemme.

Denne uka kom Stjernø-utredningen. Og der står det i klar tale om små Høgskoler som bør legges ned. Dersom anbefalingene følges ser vi fram til en økt sentralisering de neste ti årene. I en tid der det begynner å bli så dyrt å bo i de store byene at sykepleiere og lærere knapt har råd til bo der. Det er tøft å klare seg som student, og verre kan det bli! Det vil også være interessant å vite mer om hva som tenkes å gjøre med de ansatte på de små Høgskolene? Som har hus og heim, lån, venner og familie, som bor og trives på sånne små steder. Nye arbeidsplasser på stedet er vel litt mye å drømme om, omskolering er kanskje ikke heller så godt alternativ når de fleste allerede har ganske lang utdanning…

Men, tenker jeg, innen de får lagt ned arbeidsplassen min så er jeg forhåpentligvis så gammel at de tilbyr meg førtidspensjonering. Da får jeg tid til å nyte det naturen kan gi, og er kanskje fremdeles ung nok til å gjøre noen skikkelige sprell? Livet er ikke det verste man har!

SOLA!!!

2008-01-18T07:57:00.001-08:00

I dag såg eg litt av sola! Ho skein på kyrkja, det var mest magisk. Himmelkvelven er blå med nokre fine skydottar, dei er ikkje kvite eller grå, dei er lysande raude, fordi sola skin på dei. No skal eg heim og bake gule runde solbollar og vi skal drikke gul saft! For sola er her att, ho som gjev håp om ein ny vår, nytt liv, nytt håp!

Solkake utan sol???

2008-01-16T09:58:00.001-08:00

I dag er den dagen vi her på Nesna kanskje kunne ha fått sett ein liten bit av solskiva, i alle fall i frå vindauget i andre etasje, om veret hadde vore med oss. Det var det jo sjølvsagt ikkje. I dag serverte dei solkake i kantina, endå det regna ute og vi ikkje såg snurten av sola. Men kanskje nokon tenkte at vi trengte å trøystas? Sidan vi ikkje fekk sjå sola i dag, meiner eg...

Sol sol kom igjen
sola er min beste venn
bort med skyen
paraplyen
hold no opp å regne...

Nytt år, nytt håp, nye utfordringer

2008-01-12T12:13:00.000-08:00

Her er ei helsing for det nye året litt på etterskudd, sia det nye året allereie er nærarer fjorten dagar gamalt...

Life is short,
Break the rules,
Forgive quickly,
Kiss slowly,
Love truly,
Laugh uncontrollably,
And never regret anything that made anybody smile of you.

From Vilnius with love....

2007-12-14T07:31:00.000-08:00

Eg kom frå Vilnius på tirsdag, eg har vore der nokre dagar. Ein flott by, med ei sterk historie. Det er rart med historie, vi kjenner historia til England, renesansen, borgerkrigen i USA, den franske revolusjonen. Men kva veit vi om det som skjedde i Vilnius i 1991? Har de høyrt om den syngande revolusjone? Om korleis folk frå heile Lithuania kom med bussar til Vilnius og sto der samen mot dei russiske tanksane. Tretten menneskje vart drept. I 1905 vart Noreg fri frå unionen med Sverige, men eg trur det skjedde på ein meir fredelig måte. Og det var vel ingen i Noreg, verken i unionen med Sverige eller med Danmark dei 400 åra før som ikkje fekk gå i kirkene eller snakke bruke sitt eige språk, vi vart ikkje sendt til Sibir...

Kyrkjene i Vilnius vart brukt til mykje, lager, stallar, eller museum. No er dei i bruk att, til det dei var meint til. Dei restaurerast, men ein ser spora etter det som var. I ei kyrkje som vart brukt til stall i Sovjettida, kunne eg sjå fantastiske veggmaleri som er øydelagt, eller statuar.

Omgrepet fridom får ei ny tyding for meg. Kva er fridom for meg, å velgje fritt, økonomisk fridom, å kunne dra kor eg vil, når eg vil? Men eg har jo aldri vore ufri, det veit eg no.

Men eg såg og ein fantastisk flott by, med fine julegatar, og glade menneskje som handlar julegåver og gleder seg til jul! Juletreet der var noko annleis enn det eg er vant med her heime. Dei byggjer det opp av grøne greiner, det fine er jo at dei ikkje treng å "drepe" eit tre kvart år på den måten!

Hilde

2007-12-13T05:28:00.001-08:00

Her er vårt lille fosterbarn, Hilde. Hilde bodde tidligere i et skap på naturfagseksjonen, helt til "puppets"-vernets stedlige representant tok affære og fikk henne flyttet over i et vanlig hjem, der hun nå har det meget bra. Hilde og jeg vil hilse til alle barn og foresatte, og vi foreslår at dere sender en gave til Redd Barna dersom dere ikke finner et barn i et skap som dere kan redde!

Figurteater?

2007-12-12T11:17:00.000-08:00

Figurteater
To ganger har jeg vært så heldig å få besøke Figurteater i Nordland. Det ligger i Stamsund i Lofoten, som er et utrolig vakkert sted, som har gått fra å være fiskevær til å bli et arnested for kultur. Men det er en annen fortelling.

På Figurteateret har jeg fått lære mer om figurteater, jeg har fått se hvordan det arbeides med figurer og stykker, og jeg har fått vært til stede på publikumsprøver. Figurteater er så mye, det er tekst, det er bilder, det er handverk, det er dramatikk. Det er mer enn et kinderegg, så mye ligger det i begrepet.

Ordet Figurteater er en fornorskning av det tyske begrepet Figurentheater som er en samlebetegnelse på ulike visuelle teaterformer der billedkunsten møter teatret. I figurteatret kan hva som helst representere en handlende karakter: et objekt, et rom, et videobilde, en lyd eller en skuespiller. Dette er en teaterform som ikke må basere seg på tekst. Figurteater er så mye mer enn dukketeater, og – det er verd å merke seg – det er ikke bare for barn.

Figurteater har røtter langt tilbake i tid og i mange flere kulturer enn vår egen. I indiske legender fortelles det at en snekker engang ba guden Parvati gi liv til de dukkefigurene han hadde snekret. Men Parvati sa til snekkeren: "Du har laget dem, du kan selv gi dem liv". Da festet snekkeren snorer til figurene og de første marionettene var skapt.

Figurteater handler altså om gi liv, ikke bare til en rollefigur, men til en annen kropp, et annet objekt. Nettopp her ligger nøkkelen til figurteatrets magi; menneskene overraskes og fascineres når det livløse blir levende…

Adventstid

2007-12-01T04:16:00.000-08:00

Her sitt eg, det er den fyrste desember, julemånaden er begynt, og eg har tent eit lys. Ein ting kan eg seie om meg sjølv, eg likar adventstida og eg likar jula. Eg har ei barnleg sjel i ein vaksen kropp, eg elskar eventyr om nissar og nøkkar, troll og alvar. Spør du om eg trur på dei, veit eg knapt kva eg skal svare… Eg har hengt opp adventsstjerna, og funne fram dei lilla dukane mine. Julegardinane på kjøkenet er hengt opp. Eg finn fram ein julekalender, i fjor tok vi Dickens ”Julefortelling”, i år tar vi Gaarders ”Julemysteriet”. Eg likar å lage juledekorasjonar, eg likar å sitte inne med tente lys og sjå på mørket ute, eg likar å skrive julebrev, og eg skriv mange, kvar og ein av mine vener land og strand rundt, får sitt brev, ikkje noko kopiering her i garden. Og eg gler meg til å få livstegn frå nord og sør. Eg gler meg til den dagen eg skal finne fram dei gamle juledekorasjonane mine, dei har alle ei forteljing, det er dei små englane eg kjøpte i York Minster, den handmala trekula eg kjøpte i Rovaniemi, det er jetflyet som Vegard limte saman som tiåring og hengte opp i treet, det er makaronienglane og glansbilda med Ole Brum som Ingeborg har laga, det er ei merkeleg vakker ullkule som Sebastian har laga, leprechaun frå Irland, eit julebilete eg fekk frå Synnøve og mange andre forteljingar ...

Gledeleg adventstid til alle!

Minner fra en sommer 2...

2007-11-24T02:22:00.000-08:00

Det gamle naustet i Selvika på Løkta.

Når det regner og blåser og snør eller hva det nå er som foregår ute, så er det godt å sitte inne i varmen,og kose seg med minner fra en sommer. Sommer, sol, hav og seilbåt. Blir det sommer igjen? La oss satse på det, selv om det ser dårlig ut nå...

Minner fra en sommer...

2007-11-23T12:21:00.000-08:00

Landart - kunst i og av naturen.

Det handler om å la seg inspirere av naturen, og bruke naturen som kilde til kunst. Naturen gir rom for lek og læring, kreativitet og fantasi.

To syvåringer på badetur lagde bokstaver og grunnformer med steiner og skjell på stranda. De store o-skjellene som var vasket opp på stranda denne dagen innbød til å lage en sirkel. De fine hvite steinene var fine å lage rette linjer med. Bokstavene skulle ha ulike farger, så vi brukte mye tid på å samle sammen skjell i ulike farger, hvitt, brunt, gult og blått. ”Man må jo ikkje bestandi skriv bokstavan på papir”, sa Sebastian, og det har han jo helt rett i!

Too cool - One in a million shot!

2007-11-18T01:47:00.000-08:00

"To cool - one in a million shot!" sto det i e-posten som kom med dette bildet. Eller der det noen som ønsker å si "Ha en god dag!"?

Utedo

2007-11-15T13:47:00.001-08:00

UTEDO JEG HAR BESØKT, OG GJERNE BESØKER OM IGJEN.
Mange av oss har vel et forhold til begrepet utedo, og de fleste forbinder det vel med det vesle huset med hjerte i døra, gjerne med plass til to og fritt fall, illeluktende kanskje, men ofte med god gjennomluftning eller gjennomtrekk, alt ettersom hvilken tid på året man besøker det. Jeg har besøkt noen utedo i mitt liv, noen har vært av det slaget man helst vil fortrenge, men det er noen besøk jeg gjerne minnes. Her skal jeg fortelle om tre forskjellige utedo, som for all tid vil stå for meg som utedo jeg gjerne stikker innom en gang til.

Den første utedoen jeg vil fotelle om lå på oldefars gård, på Stien. Doen var bygd opp mot fjøsen, og hadde fritt fall rett ned i gjødselkjelleren, og dit ned var det langt, veldig langt. Mistet man noe ned i det hullet, så var det for evig tapt! Det var god plass der inne, det var fem hull, tre for store og to for små rumper! Med så god plass ble man jo oppfordret til sosialt samvær, så det var et trivelig møtested. Jeg husker at jeg gjorde meg en tur dit, sammen med andre unger og flere voksne, uten at jeg egentlig hadde noe som helst ærend der, jeg bare syntes det var så koselig å være der – i et dofellesskap! Og hadde man ikke selskap under arbeidet, sto det ei diger eske med gamle ukeblad der, som fungerte både som lesestoff og dopapir. Men viktigst av alt, for oss unger; de to hullene for små rumper på en lav benk(!), her kunne vi konsentrere oss mer om det vi var der for å gjøre, enn å holde oss fast. De store sorte hullene var minst like nifse som himmelrommets sorte hull – for en med liten rumpe. Årene går, mye består, oldefars utedo er for lengst borte, men vi ungene, som nå begynner å nærme oss besteforeldrealder, mimrer gjerne om utedoen på Stien når vi møtes! Selv om vi etter hvert har funnet oss andre møtesteder…

Etter å ha kjørt opp, og tjent mine første kroner, funnet en følgesvenn på ferden, dro jeg på en ”roadtrip” til Canada. I en feit amerikaner kjørte vi rundt omkring, og oppdaget at også der hadde de utedo! Langt inne i ødemarka ble vi kjente med et trivelig eldre ektepar. Hun hadde sine røtter i Norge, og som alle andre utvandrede nordmenn syntes hun det var hyggelig å ta i mot gjester fra Norge. De bodde i et flott tømmerhus - med innedo. Men ute, på en liten høyde med utsikt over skog og myr, hadde mannen i huset satt opp en utedo. Denne doen hadde bare ett hull, for her skulle man ha fred og ro. Det var ingen dør å lukke igjen - man skulle ikke stenge naturen ute. Her skulle en sitte og nyte utsikten, se ørnen seile over himmelen, elgen i lett trav nedover lia, ekorn som hoppet fra tre til tre, eller som også hadde hendt, en bjørn på spasertur over gårdsplassen. Her kunne man meditere, og takke Vårherre som har skapt så meget vakkert, mens en slapp en liten en eller to.

Men selve Utedoen! Den utedoen som står for meg som den virkelige utedoen, den fant jeg her hjemme i mor Norge. Vi skulle vaske gull, så da fant vi ut at vi måtte gå til elvas kilde. Så vi pakket sekken, med mat, vaskepanner og la i vei. Vi gikk i noe som føltes som en hel uendelighet, i et av de mest uveisomme dalfører som tenkes kan. Det var ikke bare bratt, det gikk rett opp, eller rett ned, alt etter hvor du befant deg eller hvor du hadde tenkt deg hen. Elva nede i dalen gikk hvit under oss, og selv om vi ikke alltid så så mye til den der vi klatret opp i lia, hørte vi bruset nedenfra. Granskogen var så tett at vi ikke ante om det var overskyet eller klarvær, og stien, i den grad vi kan kalle den en sti, var alt annet enn enkel å følge. Han som var best kjent i området, hadde endatil med seg motorsag, for å lage vei der det måtte trenges! Etter den uendelige klatringa opp igjennom dalen, kom vi til et sted der vi skulle over den viltre elva. Her hadde noen satt opp en dragstol med plass for to. Dragstolen knirket faretruende, og svaiet hit og dit mens vi dro oss over. Det er en spektakulær naturopplevelse å sitte på en dragstol uten noe som helst form for sikring, ti meter over ei stri elv. Dragstolen ble for øvrig tatt av vårflommen to år etter mitt besøk, men det er en annen historie. Etter å ha kommet oss helberget over elva, gikk vi videre oppover og kom til slutt inn i en flat, slakk sidedal. Elva slynget seg i dovne svinger, i motsetning til det andre dalførets hissige stryk. To dalfører som kunne være selve skoleeksempelet på U-dal og V-dal. Ett par kilometer opp i dalen kunne vi se isbreen stikke en tunge nedover fjellsiden, ja, dette var en U-dal.

Etter en velfortjent rast følte jeg behovet for en fredet plass melde seg. Og jeg fant en sådan. Der satt jeg da, og nøt finværet og velværet, da jeg plutselig oppdaget noe som lå en halvmeter til venstre for meg. Det var en elglortrue. Og til høyre for meg lå jammen en rypelorthaug. Like bortenfor der lå enda en elglortrue, den var noe eldre og et stykke bortenfor der igjen lå det en liten haug som jeg ikke var i stand til å identifisere, og oppå en stubbe hadde jammen reven etterlatt seg en liten en. Dette var et sted som flere enn meg syntes egnet seg til denne bruken, og det var de virkelige innvånerne av naturen. Jeg hadde funnet meg et ekte Utedo. Takk for lånet herr elg og fru rype, vi treffes til høsten, om enn på en annen måte.

Det er haust no...

2007-11-04T06:12:00.000-08:00

Det er haust ute. Ikkje den vakre hausten med varme fargar og gode avlingar. Nei, den mørke, kalde, våte hausten. Det bles og det regn, det regn og det bles, snøen legg seg, lengre og lengre ned i fjellsidene. Allehelgensdag kjem som eit lite lyspunkt i denne mørke tida, vi tenner lys i alle vindauge og gleder oss med ungar som endeleg har ei unnskyldning for å gå ut i regnet. For vi veit – dette er berre byrjinga, snart blir det enno mørkare, snart forsvinn sola, ho er ikkje eingong bak skyene!

Men så kjem 22. desember. Mannen min står opp og kikkar ut av vindauge, og seier med håp i stemma;
- I dag – i dag snur sola, no går vi mot lysare tider!
Og vi feirar jul, med lys i alle vindauge, og om det er sola som snur vi feirar, eller Jesu fødsel, det speler ikkje nokon rolle, vi venter på noko godt no, vi har fått håpet attende!

I januar byrjar ventetida. Sola kjem att 14. januar her for oss. Og alle følgjer vi med i veret i desse dagane, vil vi få sjå sola allereie den 14.? Då eg var barn fekk vi fri frå skola klokka 11, solfri, den dagen sola viste seg fram fyrste gongen over nyåret. Då skulle vi ut og nyte den. I dag gler eg meg med ungane i barnehagen som pyntar med papirsoler i vindauga, dei øver på solsonger, dei planlegger solfesten, med solboller og solsaft, og dei snakkar som sola.
- SOLA – den er oppå himmelen i lag me rægnbuen. Den e varm, men vind den e kald, fortel Sebastian på fire.

Men det er lenge til enno – no er det haust, svart trøystelaus haust. Og no – rett no, kjennast det ut som om sola aldri meir skal kome attende...

Knask eller knep

2007-10-31T12:24:00.000-07:00

"Halloween" sa en kollega av meg, med forakt i stemmen, "er en amerikansk oppfinnelse som er kommet til Norge bare for at handelsstanden skal tjene seg rike på oss!" Noen andre nikket enig og så fortsatte de å irritere seg over USA, Bush og hele greia. Noe må man jo ha å klage på tenkte jeg, og tidde klokelig stille, tenk dersom han hadde begynt å klage på kona si, det hadde vært direkte ekkelt...

Men i kveld da vi fikk besøk av alle de glade ungene, med rare kostymer og nifse masker, og plastikkspann som hadde inneholdt Trøndersodd, tenkte jeg på hvor feil han tok. De var sammen ute i mørket og de koste seg. Unger har alltid likt å kle seg ut, Halloween eller Allehelgensaften er jo bare en en kveld de får lov til å kle seg ut!

"Hvilke knep har dere på lager da", spurte mannen min. Ungene kikket på hverandre, måtte de ha det da?

"Jeg kan ta av meg maska", sa en liten kar, og med en sånn fryktelig trussel hengende over oss, innså vi at vi måtte gi knask.

"Takk skal dere ha", ropte de høflig før de gikk, alle sammen, fem stykker.

Froskeprinser og prinsefrosker

2007-10-30T02:04:00.000-07:00

Det var en gang en prinsesse som gikk ut på jakt. Hun traff en prins, og ble så lykkelig.
- Ja, tenkte hun, det er det jeg vil ha, en ekte prins.
Og hun kysset han. Tenk deg hennes forferdelse da hun oppdaget at hun satt igjen med en frosk.

Så hun gikk videre, og hun traff en ny prins, flottere og rikere enn den forrige.
- Dette må være riktig, tenkte hun og hun kysset han. Denne gangen satt hun igjen med en diger padde.

Så hun gikk videre, og traff andre prinser, men hver gang hun kysset en prins så oppdaget hun at hun satt igjen med en frosk.
- Finnes det ingen riktige prinser i denne verden, spurte hun så.
- Kvekk kvekk, var svaret hun fikk, men siden hun ikke forsto froskespråket skjønte hun aldri at hun gjorde alt feil vei. Hun skulle kysse en frosk, da ville hun finne den ekte prinsen.

Og har hun ikke lært seg froskespråket, så går hun vel rundt den dag i dag og skaper frosker av prinsene hun kysser…

Slik ser jeg ut

2007-10-28T14:15:00.001-07:00

Dette er ei tegning av meg, tegnet av Ida 7 år. Hun likte yndlingsgenseren min, og tegnet meg. Så sånn ser jeg ut, brunt hår, briller og fargerike klær. Stort smil og masse krusseduller i ørene.

2007-10-27T11:20:00.000-07:00

AUTOTUIN

I mars 2004 tilbrakte jeg ei uke i Amsterdam, en spennende by med fantastiske kunstmuseum og Anne Franks hus og mere til. Men jeg vil fortell om en noe mer ukjent severdighet.
På min vei fra hotellet mitt og inn til byen kom jeg over en bilhage, det vil si en hage i en bil parkert langs fortauet, eller ”autotuin” på nederlandsk. Jeg bare måtte hoppe av trikken, og gå ut og ta den nærmere i øyesyn. Taket på bilen var tatt av, men bilen hadde både ratt, skilt og dekk. Bilen var blitt fylt opp med jord, og så var det plantet busker, blomster og et lite tre. Treet var i ferd med å vokse seg stort da jeg var der. Det var til og med lagt inn en liten dam innimellom plantene. Det var tidlig på våren, krokus og påskeliljer var så vidt begynt å blomstre i bilen. En hage for byboeren, et godt syn midt mellom høye hus, biler og busser.
Bilen ble plassert der 9. oktober 1999, og ble dessverre fjernet 16. september 2005. På heimesiden skrev de: ”We're very sorry to announce that the cargarden today has left to the eternal parking lot, because of mediocre neighbours claiming 'their' parking space.” (http://www.autotuin.nl/cargarden.html, 13.10.07).

alwer

2007-07-22T11:03:00.000-07:00

Det er ikke det at jeg er med i redd hvalene, men jeg liker alver. Det vil si, jeg er litt som Bilbo, jeg har så lyst til å treffe alver.