UTEDO JEG HAR BESØKT, OG GJERNE BESØKER OM IGJEN.
Mange av oss har vel et forhold til begrepet utedo, og de fleste forbinder det vel med det vesle huset med hjerte i døra, gjerne med plass til to og fritt fall, illeluktende kanskje, men ofte med god gjennomluftning eller gjennomtrekk, alt ettersom hvilken tid på året man besøker det. Jeg har besøkt noen utedo i mitt liv, noen har vært av det slaget man helst vil fortrenge, men det er noen besøk jeg gjerne minnes. Her skal jeg fortelle om tre forskjellige utedo, som for all tid vil stå for meg som utedo jeg gjerne stikker innom en gang til.
Den første utedoen jeg vil fotelle om lå på oldefars gård, på Stien. Doen var bygd opp mot fjøsen, og hadde fritt fall rett ned i gjødselkjelleren, og dit ned var det langt, veldig langt. Mistet man noe ned i det hullet, så var det for evig tapt! Det var god plass der inne, det var fem hull, tre for store og to for små rumper! Med så god plass ble man jo oppfordret til sosialt samvær, så det var et trivelig møtested. Jeg husker at jeg gjorde meg en tur dit, sammen med andre unger og flere voksne, uten at jeg egentlig hadde noe som helst ærend der, jeg bare syntes det var så koselig å være der – i et dofellesskap! Og hadde man ikke selskap under arbeidet, sto det ei diger eske med gamle ukeblad der, som fungerte både som lesestoff og dopapir. Men viktigst av alt, for oss unger; de to hullene for små rumper på en lav benk(!), her kunne vi konsentrere oss mer om det vi var der for å gjøre, enn å holde oss fast. De store sorte hullene var minst like nifse som himmelrommets sorte hull – for en med liten rumpe. Årene går, mye består, oldefars utedo er for lengst borte, men vi ungene, som nå begynner å nærme oss besteforeldrealder, mimrer gjerne om utedoen på Stien når vi møtes! Selv om vi etter hvert har funnet oss andre møtesteder…
Etter å ha kjørt opp, og tjent mine første kroner, funnet en følgesvenn på ferden, dro jeg på en ”roadtrip” til Canada. I en feit amerikaner kjørte vi rundt omkring, og oppdaget at også der hadde de utedo! Langt inne i ødemarka ble vi kjente med et trivelig eldre ektepar. Hun hadde sine røtter i Norge, og som alle andre utvandrede nordmenn syntes hun det var hyggelig å ta i mot gjester fra Norge. De bodde i et flott tømmerhus - med innedo. Men ute, på en liten høyde med utsikt over skog og myr, hadde mannen i huset satt opp en utedo. Denne doen hadde bare ett hull, for her skulle man ha fred og ro. Det var ingen dør å lukke igjen - man skulle ikke stenge naturen ute. Her skulle en sitte og nyte utsikten, se ørnen seile over himmelen, elgen i lett trav nedover lia, ekorn som hoppet fra tre til tre, eller som også hadde hendt, en bjørn på spasertur over gårdsplassen. Her kunne man meditere, og takke Vårherre som har skapt så meget vakkert, mens en slapp en liten en eller to.
Men selve Utedoen! Den utedoen som står for meg som den virkelige utedoen, den fant jeg her hjemme i mor Norge. Vi skulle vaske gull, så da fant vi ut at vi måtte gå til elvas kilde. Så vi pakket sekken, med mat, vaskepanner og la i vei. Vi gikk i noe som føltes som en hel uendelighet, i et av de mest uveisomme dalfører som tenkes kan. Det var ikke bare bratt, det gikk rett opp, eller rett ned, alt etter hvor du befant deg eller hvor du hadde tenkt deg hen. Elva nede i dalen gikk hvit under oss, og selv om vi ikke alltid så så mye til den der vi klatret opp i lia, hørte vi bruset nedenfra. Granskogen var så tett at vi ikke ante om det var overskyet eller klarvær, og stien, i den grad vi kan kalle den en sti, var alt annet enn enkel å følge. Han som var best kjent i området, hadde endatil med seg motorsag, for å lage vei der det måtte trenges! Etter den uendelige klatringa opp igjennom dalen, kom vi til et sted der vi skulle over den viltre elva. Her hadde noen satt opp en dragstol med plass for to. Dragstolen knirket faretruende, og svaiet hit og dit mens vi dro oss over. Det er en spektakulær naturopplevelse å sitte på en dragstol uten noe som helst form for sikring, ti meter over ei stri elv. Dragstolen ble for øvrig tatt av vårflommen to år etter mitt besøk, men det er en annen historie. Etter å ha kommet oss helberget over elva, gikk vi videre oppover og kom til slutt inn i en flat, slakk sidedal. Elva slynget seg i dovne svinger, i motsetning til det andre dalførets hissige stryk. To dalfører som kunne være selve skoleeksempelet på U-dal og V-dal. Ett par kilometer opp i dalen kunne vi se isbreen stikke en tunge nedover fjellsiden, ja, dette var en U-dal.
Etter en velfortjent rast følte jeg behovet for en fredet plass melde seg. Og jeg fant en sådan. Der satt jeg da, og nøt finværet og velværet, da jeg plutselig oppdaget noe som lå en halvmeter til venstre for meg. Det var en elglortrue. Og til høyre for meg lå jammen en rypelorthaug. Like bortenfor der lå enda en elglortrue, den var noe eldre og et stykke bortenfor der igjen lå det en liten haug som jeg ikke var i stand til å identifisere, og oppå en stubbe hadde jammen reven etterlatt seg en liten en. Dette var et sted som flere enn meg syntes egnet seg til denne bruken, og det var de virkelige innvånerne av naturen. Jeg hadde funnet meg et ekte Utedo. Takk for lånet herr elg og fru rype, vi treffes til høsten, om enn på en annen måte.
