Jeg leser dine ord og de treffer meg som piler i hjertet. Jeg vil så gjerne gi deg et godt svar, trøstende og styrkende ord, men mine ord blir så meningsløse, for det du forteller er så vondt og så vanskelig. Jeg som lever av ordene, mangler ord. Jeg kjenner på din smerte, tårene renner, men det jeg kjenner er min smerte, min sorg og min redsel.
Det jeg vil er å reise til deg, og møte deg som alltid, over en halvliter eller et glass vin. Så skal vi sitte sammen inntil de sene nattetimer og snakke om alt som har skjedd siden sist, alt, men ikke om DET. Du skal fortelle om Paris, om bryllup, jeg skal fortelle om seiling i Karibien, om å fylle femti. Du skal fortelle om Maja, og Julie og August, jeg skal fortelle om Sebastian, Vegard og Ingeborg. Vi skal skryte uhemmet av de vakre barna våre. Vi skal le og bestille mer å drikke. Kanskje skal vi snakke om Vår, gråte en liten skvett, men vi skal ikke snakke om DET. Vi skal mimre om gamle dager, glede oss over dagen, og myse litt mot framtiden.
Det er det jeg vil, det er mitt egoistiske ønske for deg og meg og oss. Men jeg vet at DET er der, jeg kan ikke endre på det, jeg kan bare håpe, ønske og be. Jeg er så glad i deg, Marit, du har alltid vært den beste av oss alle.
tirsdag 24. juli 2012
mandag 2. juli 2012
Sladder
Tidligere har jeg ledd litt av sladderkjerringene, fjæra som ble til fem høns og andre morsomheter. Og sladder ser vi på som noe negativt, det snakkes om folk bak deres rygg, de blir baksnakket og snakket stygt om.
Men sladderen kan jo ha en nytteverdi? I de fleste tilfeller handler det jo om mennesker som er opptatt av andre. De snakker om hverandre, på godt og vondt, og slik får vi informasjon som kan være til nytte for oss andre. Vi slipper at den eldre nabodama blir liggende syk og kanskje død over lang tid, fordi ingen brydde seg. Og det er kjedelig å trampe i klaveret gang på gang, fordi ingen har advart deg mot hvilke tema du kanskje bør unngå i samtale med enkelte. Det er tungt å måtte være alene om alle sine problemer og gleder, fordi ingen bryr seg.
Det verste er fortielsen, det å ikke skulle snakke om det som skjer i det hele tatt.
Men sladderen kan jo ha en nytteverdi? I de fleste tilfeller handler det jo om mennesker som er opptatt av andre. De snakker om hverandre, på godt og vondt, og slik får vi informasjon som kan være til nytte for oss andre. Vi slipper at den eldre nabodama blir liggende syk og kanskje død over lang tid, fordi ingen brydde seg. Og det er kjedelig å trampe i klaveret gang på gang, fordi ingen har advart deg mot hvilke tema du kanskje bør unngå i samtale med enkelte. Det er tungt å måtte være alene om alle sine problemer og gleder, fordi ingen bryr seg.
Det verste er fortielsen, det å ikke skulle snakke om det som skjer i det hele tatt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)