Bilder fra et Juleeventyr

Familien Crachit sin julemiddag

Familien Crachit foran en grav

 Fire sladderkjerringer som møtes på torget 

Et førjulseventyr

Årets juleforestilling på Nesna er Et Juleeventyr, den gode gamle Charles Dickens novella. Den er blitt spillt utallige ganger på utallige scener verden rundt siden den kom ut i 1843.

I år er det Studentteateret med venners tur. Studentteateret har mange venner, i alle aldre. I år har vi skuespillere i alderen seks til seksti på scenen, og nesten 40 av dem! Det er bra, teater er en fin ting. Et amatørteater er en fatastisk sted for å samle mennesker som liker å leke og ha det gøy sammen, uavhengig av alder.

Finnes det helter i krig?

Blir vi aldri ferdig med krigen? Stadig kommer ny informasjon fram om en krig som var slutt for snart 70 år siden. Nei, jeg tror ikke det, krigens grusomheter må komme fram, slik at vi som lever i dag, skal forstå at det finnes ikke helter i krig. det finnes ikke vinnere, bare tapere. For selv om vi kan si at VI vant krigen, vi slo de fryktede nazistene, så tapte vi så mye likevel. Denne radiodokumenteren er sterk, men viktig. Hør

http://radio.nrk.no/serie/radiodokumentaren/mdup01003713/14-09-2013

Mandager er fine dager

Mandag er min dag. Jeg har fri fra jobb, alle andre er på jobb eller skole, jeg har huset for meg selv. En helt ny dag som er bare min. Den ligger foran meg som det "blanke arket med fargestifter til", som Alf Prøysen synger om. Hva skal jeg bruke den til, hva skal jeg finne på i dag? Været er vakkert, en tur på fjellet ville vært strålende? Selvsagt kan jeg ikke gå så langt med foten min, men en bitteliten tur? Vinden er fin, det kunne vært fint med en seiltur, bare så synd at jeg ikke kan seile alene. Jeg har ei spennende bok, det går an å sitte på terrassen og lese? Jeg kan pusle litt i hagen? Kanskje besøke Toril som sitter og venter og sitte på verandaen hennes? Mange muligheter, men en ting er sikkert, jeg skal ikke bruke dagen til å pusse vinduer, skifte sengklær eller vaske gulv, selv om det kunne trenges!

Fortellerstunder

Jeg tar i mot oppdrag som forteller. Jeg forteller mest lokale fortellinger. Oftest for barn, men også for voksne. Så langt er det særlig museet som har brukt meg.

I forbindelse med ei utstilling om sørsamisk kultur fortalte jeg sørsamiske eventyr. Da hadde de lagt ut over reinskinn slik at vi kunne sitte sammen i en ring, det var veldig koselig, og en god del unger satt sammen med meg.

På museet står det ei lita fiskebu, det er trangt der, det blir ikke plass til alle ungene, men det er litt koselig å sitte tett sammen og høre på fortellinger fra Tomma og Træna og...

Sist fortalte jeg spøkelsesfortellinger, om fylgja og utboren, sammen med Trio Nesna. Det var nytt for meg, å være en del av en forestilling på den måten.

Jeg tar gjerne i mot nye oppdrag ...

Foto: Ann Kristin Klausen

Besøk i Staulhågen

Noen har besøkt oss i nattens mulm og mørke. De banket ikke på, vi våknet ikke, men vi så hvor de har gått morgenen etter ...

Ms Sophie og nabokjerringa, 3. kapittel

"-17 er kaldt", sa ms Sophie og kikket mismodig opp på nabokjerringa da ho ble kasta på dør. Da nabokjerringa kom tilbake for å slippe frøkna inn igjen, satt hun gjemt laaangt inn under hustæle - og skreik "Bare kom og hent meg, slemma". Men det går ei grense for nabokjerringer, å krype inn under huset for å hente en fornærmet og kald pus er bortenfor den grensa. 

Nå ligger ms Sophie der hun aller helst vil ligge, midt i sofaen, og bruker den døra der hun aller helst vil bruke, verandadøra. Det er slutt på diskusjonene, vi veit hvem som vant dem!

Ms Sophie og nabokjerringa, 2. kapittel

Ms Sophie holder seg på verandaen, selv om nabokjerringa står der og lokker med den deiligste tunfisken som tenkes kan. Hun setter seg rett foran verandadøra og sier i fra, klart og tydelig: "Her er inngangsdøra mi, jeg vil aldeles ikke sitte i den kjedelige gangen alene hele natta!" Til slutt har ikke nabokjerringa noe valg, hun løfter ms Sophie opp, bærer henne gjennom snøen, rundt huset, mens hun prøver å fortelle den lille noe om livets realiteter. Ms Sophie kroer seg i armkroken, hopper elegant inn og spaserer bort til matfatet. "Flink kjerring", tenker hun, "Hvem sa at du ikke kan lære en gammel hund å sitte, jeg slapp å gå i den kalde snøen i dag også! Ikke trengte hun en godbit heller!"

Ms Sophie og nabokjerringa

Ms Sophie heter hun, og hun er nok den fineste fruen i denne gata. Hun gir klart beskjed om at det er under hennes verdighet å være alene mange dager i strekk, eller innestengt i en gang!!! Og attpåtil bare få kjedelig tørrfor å spise, så da spiser hun bare ikke! Når så nabokjerringa i sin iver etter å tilfredsstille fruens behov går inn på kjøkkenet for å hente noen godsaker til stakkars ms Sophie, er hun snar å smette inn i dørsprekka. Og det nytter ikke hvor mye nabokjerringa prøver å lokke med den beste tunfisken som er få tak i. Ms Sophie strekker seg så lang hun er på sofaen og koser seg bare verre, hun kjenner alle gjemmestedene her i huset og vet at blir det gjemsel, da vinner hun!

Stemmen slokna

Allehelgensdag er kvelden vi tenner lys for våre kjære. Då la eg ut eit dikt eg skreiv for nokre år sidan.

I dag fekk vi meldinga, Marit, vakre gode dyktige Marit er ikkje lengre blant oss. Og orda mine passar inn. Marit sin blogg der ho har fortalt om livet sitt, om oppturar, men flest nedturar, om livet sitt, og som eg har lese og gråte til i over eit år, er no stum - stemmen har slokna

Når eg er langt inne på fjellvidda
berre eg og den store himmelen
og mobilen er att heime
då er det stille

Når huset har roa seg for kvelden
og littjbane endeleg har sovna
for kolikkmagen har slutta å verke
då er det stille

Men då stemmen din
ikkje lenger kunne høyrast
for hjartet ditt hadde slutta å slå
Då vart det stille
- øyredøyvande stille