Katarsis

For mange år siden leste jeg en novelle om en ung mann av indiansk bakgrunn med et konfliktfylt liv, slik noen med urbefolkningsbakgrunn har. Denne unge mannen hadde imidlertid en venn som fant ut at han skulle hjelpe han. De to møttes i en kjeller i et gammelt hus, spenningen økte, hva skulle de koke sammen nå? Vennen hadde med seg en eske med tallerkener, tredjesortering fra en porselensfabrikk han hadde fått. Han hadde hørt begrepet «katarsis» og skapt sitt eget katarsisrom. Resten av kvelden kastet de to mennene tallerkener i veggene for urett som var gjort dem gjennom årene. «Den er for fatter’n som slo meg helseløs i fylla!», «Den er for den idioten av en lærer som aldri så meg!» og så videre. 

Jeg har mange ganger prøvd å finne novellen igjen, uten hell, det er ofte sånn, man leser noe, og glemmer bort de uviktige sidene, som hvem skrev dette?

Men jeg glemmer aldri fortellingen, for er det noe vi alle trenger så er det et sted å få utløp for våre frustrasjoner på, et sted eller en måte å avreagere. Og vi trenger venner som kan hjelpe oss i prosessen.