Ms Sophie heter hun, naboens sorte katt. Når jeg stanser bilen kommer hun løpende, hun setter seg utenfor bildøra og venter på at jeg skal komme ut. Så begynner hun å klage. - Nå har de dratt fra meg igjen, jeg som ikke liker å være alene, helt alene er jeg, synd i meg er det, hyler hun. Så må jeg stikke innom en tur og sjekke om det er vann og mat i skåla, det er det jo, men det er så kjedelig å spise alene, klager hun, dessuten liker hun ikke tørrfor!
Når jeg skal ut i hagen og jobbe kommer hun ruslende, stryker seg inn til meg, legger seg midt i blomsterrabattgen, slik at jeg skal klø henne istedet for å plukke ugress. Det er det koseligste hun vet, at jeg prøver å plukke ugress. Da kommer vi så nært, forteller hun.
Hun er så snakkesalig når vi er på tomannshånd, ms Sophie og jeg. Alle hører at hun snakker, men det er visst bare jeg som skjønner helt hva hun sier. Naboens sorte katt - vel egentlig er det jo vi som er hennes, menneskene til ms Sophie, naboen og vi.
