17. mai 2012

Ann Kristin tok et så fint bilde av 17. maitoget på Nesna i år. Aller først i toget går to staute politimenn. Ikke fordi de er utkommandert til det, de har antageligvis ikke engang betalt for oppgaven, men fordi de liker det. På en måte representerer de 17. maiånden. 17. mai er barnas dag, og vi voksne er med og bidrar til at de har en fin dag. Selvsagt handler det om Grunnlov og 1814 og frihet fra krig også, men mest om barna våre. Historien vår er viktig, vi skal sørge for at våre feiltrinn ikke gjentar seg, men det er barna som er vår framtid. Det er de som skal skape det nye Norge, et Norge å være stolt over. Hurra for barna våre og våre barnslige politimenn!

Anne-Lise gjør ting hun ikke kan!

Jeg hadde i grunnen forventet at mine venner skulle si noe oppmuntrende til meg, heie meg fram liksom, da jeg fortalte på facebook at jeg skulle bake en haug med kaker. Men ingen reagerte med virkelig overraskelse, så jeg lurer på om folk egentlig kjenner meg? Eller om de regner med at jeg bare snakker vås, når jeg påstår at jeg gjør ting jeg ikke kan når jeg skal bake kaker? Alle kan vel bake kaker, tenker de kanskje? Kakebaking er liksom det morsomste husmødre gjør? 

Men hvor mange av mine venner spist kake hos meg? Dere har kanskje beundret pepperkakehusene/slott/kirker/fyrhusene våre, men tro meg, dere har ikke lyst til å smake på dem! Jeg serverer stort sett is rett fra isboksen og kanskje kjeks fra butikken! I alle selskaper der andre stiller med fat med kake på, kommer Patrick med fat med øl på. Alle blir glade og jeg puster lettet ut. La Patrick gjøre ting han kan!

Men tro meg eller ikke, jeg er meget imponert over meg selv. Jeg har fått til ganske mye disse dagene! Jeg har fulgt ei oppskrift uten å endre på noe! Det tror jeg knapt jeg noen gang har gjort før? Jeg har brukt vekta for å sikre meg riktig mengde! Ingenting er tatt på slums! Først måtte jeg lære meg å bruke vekta, men også det mestret jeg. Og jeg har bakt tre suksessterter (bare en som ble litt mislykket) og to oreokaker. Fordelen med oreokake er at den ikke skal stekes, så sjansen for å svi den er liten! 

Jeg føler meg strålende flink! Og dersom ingen avgår med døden på grunn av kakene mine, eller havner på sykehus med mageproblem eller knekker tennene sine på dem, så skal jeg ved en senere anledning skryte av at jeg KAN bake kaker. Selv om jeg aldri skal gå Solveig på Museumskafeen i næringa…

Barna i Afrika

Tenk på barna i Afrika!

Sa de voksne til barna som ikke ville spise maten sin. Og vi så for oss bildene av de utmagrede barna fra  Biafra. Bildene vi hadde sett var i sort-hvitt, likevel skapte de sterke inntrykk. Vi glemte det ikke, og fikk akkurat så dårlig samvittighet at vi spiste litt til, enda vi var mette.

Og den dårlige samvittigheten sitter i fremdeles, ikke når jeg ikke vil spise maten min, men det er alltid noen som har det verre enn meg. Noen som sliter med større problemer enn det jeg har. Og sammenligninga skal gjøre mine problem mindre, uten at de blir borte av den grunn.

Jeg sitter her og er syk, og jeg synes fryktelig synd på meg selv. Og får dårlig samvittighet for det, for det er så mange som har det verre enn meg, jeg vet jo at jeg overlever. Tenk på de som lider av livstruende sykdommer, hjertefeil eller kreft. Eller de som har kroniske sykdommer de må lære å leve med. Jeg får en liten operasjon så er alt bra igjen! At det er lang ventetid på operasjon er jo bare beviset på hvor ufarlig det er! Jeg har liksom ikke rett til å synes synd på meg selv, jeg som har så mye å glede meg over. Jeg har jobb, hus over hodet, snill mann, tre kjekke barn, jeg kan telle mine gleder.

Og det skal jeg også gjøre, når jeg blir frisk igjen, men inntil da, så skal jeg spise sjokolade og is, og synes synd på meg selv …

  

Fortelleren

Anne-Lise, det er meg det, og jeg liker å fortelle. Om rare ting og andre ting, spennende historier, om små alver, eller store troll. Så lenge jeg har et publikum fortsetter jeg ...

Eivor skriver om språk

Språkmennesket, lingvisten Anne-Lise er nokså opptatt av språk. Jeg bruker språket, jeg underviser i språk, jeg prøver å forklare hvordan barn lærer å snakke, om hvordan vi oppmuntrer dem til å snakke. Om hvordan vi lærer barn å skrive det talte språket, og hvordan vi hjelper dem til å bli bedre skrivere.  Men Eivor får det til så mye mye bedre. Bare les:

 

 

Språk

Muslingbitende om hemmeligheter
i vegring for å gjøre tegn tydelige
slammer vi språket
... gjemmer vi oss i fordekthet
lik djupvannsdyr, bak stein.

Jeg iakttar barnets keiseravsløringer
søket etter klarhet
merker meg fraværet av det introverte
det esoteriske som mangler og
ikke nærer kun en innvidd krets.

Djupvannsdiktets gåtefulhet
menneskets innadventhet
holder det oss flytende eller
synker vi mot urent språk og
konkylietaushet?

Barnet trår vannet
snorkler ikke i språket
bruker ikke svømmeføtter
venter til grumset legger seg og
språket klarner
for å kunne se bunnen.

Eivor Bergum

Nordlendinger snakker om været

Været er nemlig noe vi har mye av. Vi har sterke vinterstormer, og snø til langt ut på sommeren. Vi har vær som skifter fort, best som det regner så skinner sola og like fort skyer det over igjen! Og vi har alltid et samtaleemne. Det er lett å få i gang en samtale her nordpå: "Han va hard i dag." "Ja, du dyre dø!" Så er vi i gang og kan snakke om sommeren i fjor og snøvinteren i 1997, for ikke å snakke om i 1975!

Som barn lot vi oss alltid irritere over at årstidshulet ikke var laget for oss! På skolen lærte vi at det var vår i mars! Mars, det er da vi går på ski det! Vår er mai!

Og ingen sydentur er vellykket dersom det ikke regnet heime mens vi var borte. For sikkerhets skyld ringer vi heim jevnlig for å sjekke været der heime og for å vri kniven i såret til dem som ble igjen. "Å, så det har regna sammenhengandes i fem daga? Ja, eg e no så solbrent at eg mått sett i skyggen i dag. Men ungan ha bada og bada ..."

Men snøvær i mai, det liker vi ikke! Det er jo da våren kommer! Med hestehov og kvitveis! Da skal vi finne fram småskoene, og pusse bunadsølv og gjøre oss klare til 17. mai, og da skal sola skinne! Optimister er vi, det skal vi ha, sola skinner aldri på 17. mai her nordpå! Det er derfor vi går i bunad, og helst med ullundertøy under ullstakken. Noen har produsert noen fæle paraplyer med mønster av nordlandsbunaden. Det er en grunn for det! Unntaket var det ene året, var det ikke i 2001? Jeg husker ikke helt årstallet, men dagen glemmer jeg aldri! Vi trodde virkelig på sommeren det året...

Det som er så velsignet med oss nordlendinger, er at selv om vi har hukommelse som elefanter og aldri glemmer vinterstormen Berit og snøvintrene, så blir vi fryktelig glade når sola skinner, da flytter vi ut, og glemmer morgendagen, for vi vet at regnet kommer tilbake når som helst, så det lureste er å nyte de små øyeblikkene!

Godt værår!