Å vente på noe annet

Adventstid er ventetiden, og tankene mine går til andre ventetider. Som barn mens vi satt og ventet på at pappa skulle komme heim fra Finnmark eller Ålesund eller hvor han jobbet på anlegg den vinteren, og senere ventingen på juleferien og enda senere ventingen på eksamensresutater. Adventstiden 1999 da vi ventet på årtusenskiftet, og jeg ventet på minstemann, som ikke hadde det så travelt.

Adventstiden har alltid vært forbundet med glede, da gjør vi mange fine ting, vi tenner lys, vi skriver julebrev og kanskje vi vasker ett skap eller to. Og vi gleder oss over å lage pepperkakehus/slott/tårn sammen for smånissene.

Så mange ventetider som jeg tenker tilbake til med et smil, men ikke denne ventetiden. Denne ventetiden finner jeg ikke ord for, jeg venter på en sorg. Jeg leter etter ord, for jeg har mistet dem. Jeg maner fram de gode minnene og tviholder på dem, for snart er det alt som er igjen. 

Første søndag i advent

Det er hektiske dager nå. På jobb er det tentamenstid og eksamenstid, jeg har fire bunker med prøver som skal rettes nå. Studentteateret med venner har tradisjonen tro juleforestilling, og som en av de mest trofaste vennene, er jeg opptatt nesten hver kveld når det nærmer seg premiere. Kostymer skal sys, scenografi ferdigstilles, unger skal instueres, noen skal sminkes, noen er sultne, og regninger skal betales. Alt er ikke mitt ansvar, men det er greit med en håndsrekning.

På fredag kveld fant jeg fram adventsstjerna og adventslysestaken, bare for å skape litt adventsstemning. Julegaver, julekaker og julevask, det må vente til senere, men adventsstjerne, det må jeg ha opp.

I går var jeg med å arrangere juleverksted, en skokk med unger koste seg bare verre. Det trenges mange hender for å hjelpe de små. Så vi pustet lettet ut, da ungene ruslet avgårde, nå kunne vi endelig slappe av med en bolle grøtvi også. Men da vi skulle rydde satt det syv damer rundt bordet og lagde engler, og jeg var en av dem. Mennene kom ruslende inn og lurte på hvor det ble av kjerringene, men de ble bare sendt ut. "Drikk mer kaffe", var beskjeden! Og mens vi satt der, og koste oss sammen og skravlet og lagde juleengler, da kjente jeg at det blir jul i år også!

Dikt for dagen

Når eg er langt inne på fjellvidda
berre eg og den store himmelen
og mobilen er att heime
då er det stille

Når huset har roa seg for kvelden
og littjbane endeleg har sovna
for kolikkmagen har slutta å verke
då er det stille

Men då stemmen din
ikkje lenger kunne høyrast
for hjartet ditt hadde slutta å slå
Då vart det stille
- øyredøyvande stille

Sminkekurs og bursdag!

Jeg har aldri lært å sminke meg ordentlig, så da jeg fylte 51 var det endelig dagen jeg kom meg på kurs, så jeg kunne lære meg kunsten! Her er resultatene:

Jeg var i grunnen ganske fornøyd med resultatetog bursdagen min!

Ringeklokka mi er ute av drift nå

Dette er en viktig overskrift, jeg vil at alle unger i nabolaget skal være klar over dette, så de ikke går bomtur til døra mi når de er ute og leker om kveldene. De trenger nemlig en fungerende dørklokke når de leker en av de mer populære lekene her på stedet, "dingdong stekk", eller "ringe-på-og-stikke-av"!

Jeg innrømmer ærlig at etter ei uke som deltaker i leken, det vil si det var jeg eller noen andre i huset som åpnet døra for å finne ut at det ikke var noen der, til de andre deltakernes store glede, så ble jeg lei av leken. Så jeg koblet ut dørklokka og stilte spørsmål om leken på facebook-siden Oppslagstavle for Nesna. 

Det var interessant å lese innleggene, for det ble mange, noen var enige med meg, men slett ikke alle ...

"Berre innrøm det, dokk kun alle ha tenkt dokk å vært med. Isapor på ruta va også en slager kan eg husk :)", 

"og når minusgradern kommer, så har vi vann på trappen!", 

"Å no fekk eg løst og være med egentlig!!", 

"har kua glemt at ho ha vøre kalv?:)", 

 "Det e jo ikke rart at ungan reng på å stekk fra dåkker, når dåkk bi så sur. La barn være barn, de ska bare kom å ring på mi dørklokka! Det e no mykje sunnar enn at de ska sett inne framfor tven.", 

"Surmaga tullball. Vær gla for at dem gjør såpass uskyldige greier.", 

"En av de mest spennanes tingan vi gjor når eg vaks opp:)."

Så da skjønte jeg hvor viktig denne leken er her på stedet. Det var en viktig del av de voksnes oppvekst, og er en selvsagt del av barnas oppdragelse. Denne leken tilhører det innerste av Nesna kultur! 

Men jeg blir nok aldri en ekte Nesnaværing!

Katarsis

For mange år siden leste jeg en novelle om en ung mann av indiansk bakgrunn med et konfliktfylt liv, slik noen med urbefolkningsbakgrunn har. Denne unge mannen hadde imidlertid en venn som fant ut at han skulle hjelpe han. De to møttes i en kjeller i et gammelt hus, spenningen økte, hva skulle de koke sammen nå? Vennen hadde med seg en eske med tallerkener, tredjesortering fra en porselensfabrikk han hadde fått. Han hadde hørt begrepet «katarsis» og skapt sitt eget katarsisrom. Resten av kvelden kastet de to mennene tallerkener i veggene for urett som var gjort dem gjennom årene. «Den er for fatter’n som slo meg helseløs i fylla!», «Den er for den idioten av en lærer som aldri så meg!» og så videre. 

Jeg har mange ganger prøvd å finne novellen igjen, uten hell, det er ofte sånn, man leser noe, og glemmer bort de uviktige sidene, som hvem skrev dette?

Men jeg glemmer aldri fortellingen, for er det noe vi alle trenger så er det et sted å få utløp for våre frustrasjoner på, et sted eller en måte å avreagere. Og vi trenger venner som kan hjelpe oss i prosessen.

Ms Sophie

Ms Sophie heter hun, naboens sorte katt. Når jeg stanser bilen kommer hun løpende, hun setter seg utenfor bildøra og venter på at jeg skal komme ut. Så begynner hun å klage. - Nå har de dratt fra meg igjen, jeg som ikke liker å være alene, helt alene er jeg, synd i meg er det, hyler hun. Så må jeg stikke innom en tur og sjekke om det er vann og mat i skåla, det er det jo, men det er så kjedelig å spise alene, klager hun, dessuten liker hun ikke tørrfor!

Når jeg skal ut i hagen og jobbe kommer hun ruslende, stryker seg inn til meg, legger seg midt i blomsterrabattgen, slik at jeg skal klø henne istedet for å plukke ugress. Det er det koseligste hun vet, at jeg prøver å plukke ugress. Da kommer vi så nært, forteller hun.

Hun er så snakkesalig når vi er på tomannshånd, ms Sophie og jeg. Alle hører at hun snakker, men det er visst bare jeg som skjønner helt hva hun sier. Naboens sorte katt - vel egentlig er det jo vi som er hennes, menneskene til ms Sophie, naboen og vi.

Til deg

Jeg leser dine ord og de treffer meg som piler i hjertet. Jeg vil så gjerne gi deg et godt svar, trøstende og styrkende ord, men mine ord blir så meningsløse, for det du forteller er så vondt og så vanskelig. Jeg som lever av ordene, mangler ord. Jeg kjenner på din smerte, tårene renner, men det jeg kjenner er min smerte, min sorg og min redsel.

Det jeg vil er å reise til deg, og møte deg som alltid, over en halvliter eller et glass vin. Så skal vi sitte sammen inntil de sene nattetimer og snakke om alt som har skjedd siden sist, alt, men ikke om DET. Du skal fortelle om Paris, om bryllup, jeg skal fortelle om seiling i Karibien, om å fylle femti. Du skal fortelle om Maja, og Julie og August, jeg skal fortelle om Sebastian, Vegard og Ingeborg. Vi skal skryte uhemmet av de vakre barna våre. Vi skal le og bestille mer å drikke. Kanskje skal vi snakke om Vår, gråte en liten skvett, men vi skal ikke snakke om DET. Vi skal mimre om gamle dager, glede oss over dagen, og myse litt mot framtiden.

Det er det jeg vil, det er mitt egoistiske ønske for deg og meg og oss. Men jeg vet at DET er der, jeg kan ikke endre på det, jeg kan bare håpe, ønske og be. Jeg er så glad i deg, Marit, du har alltid vært den beste av oss alle.

Sladder

Tidligere har jeg ledd litt av sladderkjerringene, fjæra som ble til fem høns og andre morsomheter. Og sladder ser vi på som noe negativt, det snakkes om folk bak deres rygg, de blir baksnakket og snakket stygt om.

Men sladderen kan jo ha en nytteverdi? I de fleste tilfeller handler det jo om mennesker som er opptatt av andre. De snakker om hverandre, på godt og vondt, og slik får vi informasjon som kan være til nytte for oss andre. Vi slipper at den eldre nabodama blir liggende syk og kanskje død over lang tid, fordi ingen brydde seg. Og det er kjedelig å trampe i klaveret gang på gang, fordi ingen har advart deg mot hvilke tema du kanskje bør unngå i samtale med enkelte. Det er tungt å måtte være alene om alle sine problemer og gleder, fordi ingen bryr seg.

Det verste er fortielsen, det å ikke skulle snakke om det som skjer i det hele tatt.

17. mai 2012

Ann Kristin tok et så fint bilde av 17. maitoget på Nesna i år. Aller først i toget går to staute politimenn. Ikke fordi de er utkommandert til det, de har antageligvis ikke engang betalt for oppgaven, men fordi de liker det. På en måte representerer de 17. maiånden. 17. mai er barnas dag, og vi voksne er med og bidrar til at de har en fin dag. Selvsagt handler det om Grunnlov og 1814 og frihet fra krig også, men mest om barna våre. Historien vår er viktig, vi skal sørge for at våre feiltrinn ikke gjentar seg, men det er barna som er vår framtid. Det er de som skal skape det nye Norge, et Norge å være stolt over. Hurra for barna våre og våre barnslige politimenn!

Anne-Lise gjør ting hun ikke kan!

Jeg hadde i grunnen forventet at mine venner skulle si noe oppmuntrende til meg, heie meg fram liksom, da jeg fortalte på facebook at jeg skulle bake en haug med kaker. Men ingen reagerte med virkelig overraskelse, så jeg lurer på om folk egentlig kjenner meg? Eller om de regner med at jeg bare snakker vås, når jeg påstår at jeg gjør ting jeg ikke kan når jeg skal bake kaker? Alle kan vel bake kaker, tenker de kanskje? Kakebaking er liksom det morsomste husmødre gjør? 

Men hvor mange av mine venner spist kake hos meg? Dere har kanskje beundret pepperkakehusene/slott/kirker/fyrhusene våre, men tro meg, dere har ikke lyst til å smake på dem! Jeg serverer stort sett is rett fra isboksen og kanskje kjeks fra butikken! I alle selskaper der andre stiller med fat med kake på, kommer Patrick med fat med øl på. Alle blir glade og jeg puster lettet ut. La Patrick gjøre ting han kan!

Men tro meg eller ikke, jeg er meget imponert over meg selv. Jeg har fått til ganske mye disse dagene! Jeg har fulgt ei oppskrift uten å endre på noe! Det tror jeg knapt jeg noen gang har gjort før? Jeg har brukt vekta for å sikre meg riktig mengde! Ingenting er tatt på slums! Først måtte jeg lære meg å bruke vekta, men også det mestret jeg. Og jeg har bakt tre suksessterter (bare en som ble litt mislykket) og to oreokaker. Fordelen med oreokake er at den ikke skal stekes, så sjansen for å svi den er liten! 

Jeg føler meg strålende flink! Og dersom ingen avgår med døden på grunn av kakene mine, eller havner på sykehus med mageproblem eller knekker tennene sine på dem, så skal jeg ved en senere anledning skryte av at jeg KAN bake kaker. Selv om jeg aldri skal gå Solveig på Museumskafeen i næringa…

Barna i Afrika

Tenk på barna i Afrika!

Sa de voksne til barna som ikke ville spise maten sin. Og vi så for oss bildene av de utmagrede barna fra  Biafra. Bildene vi hadde sett var i sort-hvitt, likevel skapte de sterke inntrykk. Vi glemte det ikke, og fikk akkurat så dårlig samvittighet at vi spiste litt til, enda vi var mette.

Og den dårlige samvittigheten sitter i fremdeles, ikke når jeg ikke vil spise maten min, men det er alltid noen som har det verre enn meg. Noen som sliter med større problemer enn det jeg har. Og sammenligninga skal gjøre mine problem mindre, uten at de blir borte av den grunn.

Jeg sitter her og er syk, og jeg synes fryktelig synd på meg selv. Og får dårlig samvittighet for det, for det er så mange som har det verre enn meg, jeg vet jo at jeg overlever. Tenk på de som lider av livstruende sykdommer, hjertefeil eller kreft. Eller de som har kroniske sykdommer de må lære å leve med. Jeg får en liten operasjon så er alt bra igjen! At det er lang ventetid på operasjon er jo bare beviset på hvor ufarlig det er! Jeg har liksom ikke rett til å synes synd på meg selv, jeg som har så mye å glede meg over. Jeg har jobb, hus over hodet, snill mann, tre kjekke barn, jeg kan telle mine gleder.

Og det skal jeg også gjøre, når jeg blir frisk igjen, men inntil da, så skal jeg spise sjokolade og is, og synes synd på meg selv …

  

Fortelleren

Anne-Lise, det er meg det, og jeg liker å fortelle. Om rare ting og andre ting, spennende historier, om små alver, eller store troll. Så lenge jeg har et publikum fortsetter jeg ...

Eivor skriver om språk

Språkmennesket, lingvisten Anne-Lise er nokså opptatt av språk. Jeg bruker språket, jeg underviser i språk, jeg prøver å forklare hvordan barn lærer å snakke, om hvordan vi oppmuntrer dem til å snakke. Om hvordan vi lærer barn å skrive det talte språket, og hvordan vi hjelper dem til å bli bedre skrivere.  Men Eivor får det til så mye mye bedre. Bare les:

 

 

Språk

Muslingbitende om hemmeligheter
i vegring for å gjøre tegn tydelige
slammer vi språket
... gjemmer vi oss i fordekthet
lik djupvannsdyr, bak stein.

Jeg iakttar barnets keiseravsløringer
søket etter klarhet
merker meg fraværet av det introverte
det esoteriske som mangler og
ikke nærer kun en innvidd krets.

Djupvannsdiktets gåtefulhet
menneskets innadventhet
holder det oss flytende eller
synker vi mot urent språk og
konkylietaushet?

Barnet trår vannet
snorkler ikke i språket
bruker ikke svømmeføtter
venter til grumset legger seg og
språket klarner
for å kunne se bunnen.

Eivor Bergum

Nordlendinger snakker om været

Været er nemlig noe vi har mye av. Vi har sterke vinterstormer, og snø til langt ut på sommeren. Vi har vær som skifter fort, best som det regner så skinner sola og like fort skyer det over igjen! Og vi har alltid et samtaleemne. Det er lett å få i gang en samtale her nordpå: "Han va hard i dag." "Ja, du dyre dø!" Så er vi i gang og kan snakke om sommeren i fjor og snøvinteren i 1997, for ikke å snakke om i 1975!

Som barn lot vi oss alltid irritere over at årstidshulet ikke var laget for oss! På skolen lærte vi at det var vår i mars! Mars, det er da vi går på ski det! Vår er mai!

Og ingen sydentur er vellykket dersom det ikke regnet heime mens vi var borte. For sikkerhets skyld ringer vi heim jevnlig for å sjekke været der heime og for å vri kniven i såret til dem som ble igjen. "Å, så det har regna sammenhengandes i fem daga? Ja, eg e no så solbrent at eg mått sett i skyggen i dag. Men ungan ha bada og bada ..."

Men snøvær i mai, det liker vi ikke! Det er jo da våren kommer! Med hestehov og kvitveis! Da skal vi finne fram småskoene, og pusse bunadsølv og gjøre oss klare til 17. mai, og da skal sola skinne! Optimister er vi, det skal vi ha, sola skinner aldri på 17. mai her nordpå! Det er derfor vi går i bunad, og helst med ullundertøy under ullstakken. Noen har produsert noen fæle paraplyer med mønster av nordlandsbunaden. Det er en grunn for det! Unntaket var det ene året, var det ikke i 2001? Jeg husker ikke helt årstallet, men dagen glemmer jeg aldri! Vi trodde virkelig på sommeren det året...

Det som er så velsignet med oss nordlendinger, er at selv om vi har hukommelse som elefanter og aldri glemmer vinterstormen Berit og snøvintrene, så blir vi fryktelig glade når sola skinner, da flytter vi ut, og glemmer morgendagen, for vi vet at regnet kommer tilbake når som helst, så det lureste er å nyte de små øyeblikkene!

Godt værår!