Ringeklokka mi er ute av drift nå

Dette er en viktig overskrift, jeg vil at alle unger i nabolaget skal være klar over dette, så de ikke går bomtur til døra mi når de er ute og leker om kveldene. De trenger nemlig en fungerende dørklokke når de leker en av de mer populære lekene her på stedet, "dingdong stekk", eller "ringe-på-og-stikke-av"!

Jeg innrømmer ærlig at etter ei uke som deltaker i leken, det vil si det var jeg eller noen andre i huset som åpnet døra for å finne ut at det ikke var noen der, til de andre deltakernes store glede, så ble jeg lei av leken. Så jeg koblet ut dørklokka og stilte spørsmål om leken på facebook-siden Oppslagstavle for Nesna. 

Det var interessant å lese innleggene, for det ble mange, noen var enige med meg, men slett ikke alle ...

"Berre innrøm det, dokk kun alle ha tenkt dokk å vært med. Isapor på ruta va også en slager kan eg husk :)", 

"og når minusgradern kommer, så har vi vann på trappen!", 

"Å no fekk eg løst og være med egentlig!!", 

"har kua glemt at ho ha vøre kalv?:)", 

 "Det e jo ikke rart at ungan reng på å stekk fra dåkker, når dåkk bi så sur. La barn være barn, de ska bare kom å ring på mi dørklokka! Det e no mykje sunnar enn at de ska sett inne framfor tven.", 

"Surmaga tullball. Vær gla for at dem gjør såpass uskyldige greier.", 

"En av de mest spennanes tingan vi gjor når eg vaks opp:)."

Så da skjønte jeg hvor viktig denne leken er her på stedet. Det var en viktig del av de voksnes oppvekst, og er en selvsagt del av barnas oppdragelse. Denne leken tilhører det innerste av Nesna kultur! 

Men jeg blir nok aldri en ekte Nesnaværing!

Katarsis

For mange år siden leste jeg en novelle om en ung mann av indiansk bakgrunn med et konfliktfylt liv, slik noen med urbefolkningsbakgrunn har. Denne unge mannen hadde imidlertid en venn som fant ut at han skulle hjelpe han. De to møttes i en kjeller i et gammelt hus, spenningen økte, hva skulle de koke sammen nå? Vennen hadde med seg en eske med tallerkener, tredjesortering fra en porselensfabrikk han hadde fått. Han hadde hørt begrepet «katarsis» og skapt sitt eget katarsisrom. Resten av kvelden kastet de to mennene tallerkener i veggene for urett som var gjort dem gjennom årene. «Den er for fatter’n som slo meg helseløs i fylla!», «Den er for den idioten av en lærer som aldri så meg!» og så videre. 

Jeg har mange ganger prøvd å finne novellen igjen, uten hell, det er ofte sånn, man leser noe, og glemmer bort de uviktige sidene, som hvem skrev dette?

Men jeg glemmer aldri fortellingen, for er det noe vi alle trenger så er det et sted å få utløp for våre frustrasjoner på, et sted eller en måte å avreagere. Og vi trenger venner som kan hjelpe oss i prosessen.