Yule in the Netherworld 2014

"What to do, where to go, see that is a good question" 

The second nisse had given this some thoughts, "In the harbor, there are plenty of boats, and most people don't use them during midwinter", he answered.

"See, that is a good answer to my question", the first nisse said merrily.

And the word was sent out, to North and South, to East and West, to all their friends: Yule gathering in the harbor.

 

 

 

All the nisses and leprechauns and some little trolls gathered in the harbour, the night before Christmas. If you were not so busy decorating your Christmas tree, or making Christmas dinner, or going to church, you might have seen that there was activity in the harbor, but then maybe not, they are difficult to spot.

 

 

"Should we put up the sail and go sailing?", a little leprechaun asked. His friends locked at him, and he had to admit he knew nothing about sailing, so that was maybe a wild idea. Then someone knocked at the door, and the whole party tried to disappear in a hurry. Bu.t there was no reason to worry; entered Draugen himself. He is the most dangerous of all the creatures from the Netherworld, living under the sea. If you meet him, it is hard to know if you ever live to tell the tale. But, it is different for us than them, they are after all part of the same family; some good, other not so good.

 

Wow, did they get sailing! Draugen sailed like the devil himself; some say he is closely related to him. They sailed all the way north through the Northern Sea, and all the way Draugen held the rudder steady. The winds blew harder, a storm came in, but Draugen just laughed, loving the bad weather, yet kept his company safe. The whales cheered them on the way, they met mermaids and they danced under the Northern light. A joyful Yule; truly a Yule to remember.

 

 

I am not sure whose boat they borrowed, but I can assure every boat owner in the harbor, that these guests will clean up after themselves properly, and you will hardly know anyone has been on board. The only thing that might give them away, is the fact that their knots tend to be slightly more difficult to open in the spring than our ordinary knots. This is good if there is a new storm approaching during winter.​

 

å leve

ein dag -

når stjernene har slutta å danse

når bekkane ikkje lenger ler

ein dag -

når vindane sluttar å syngje

då skal eg fortelje deg kvifor

 

men no -

no skal vi sjå stjernene lyse og danse

vi skal la bekkane klukke og le

og kjenne at vinden bles

no skal vi leve

 

vi skal ikkje leite etter svara

vi kan ikkje endre på det som var

men vi kan leve det som kjem

- leve det som er

 

 

anne-lise

Huset, heimen

 

Eit bilete av min barndomsheim. Sånn såg det ut då eg kom til verda, eg er mest sannsynleg unnfanga i dette huset. I dag er berre tre av husa på bilete att, og vårt er eit av dei. Skogen, jordene, hesjene er borte. Skogen min, eg minnst den gongen eg fann eit lager med tomflasker der inne. Dei vaksne flira, dei visste nok kven som hadde gøymd dei der.

Du finn spor etter meg i huset, på trappestolpen til dømes. Eg lika å leike i trappa, gelenderet var ein hest, som eg kunne ri på. Men eg veit ikkje kvifor eg ein dag fann det for godt å ta med meg ein stifthammar og slå hesten min i hovudet … Trappa var fin, der kunne dokkene mine bo på kvart sitt trinn, som i ei blokk. Ei jul hadde mamma og pappa laga dokkehus til meg, med møblar i, som dei og hadde laga, eg har det enno. Men når eg leika med større dokker, så var framleis trappa best. På veggen mot kjøkkenet hadde ein nattsvermar festa seg i malinga før den tørka, det vart eit slikt fint bilete, sjølv om det sjølvsagt gjekk ille med nattsvermaren (veit ikkje om det gjekk inn på meg i det heile tatt, når sant skal seiast). Eg likte å sitte i vindauget i trappa, veit ikkje kva eg såg, eg berre likte å sitje der.

Bak huset sto eit skøt, der var doen, vi hadde utedo, med plass til to! Den var koseleg, langt betre enn innedoen under kjellartrappa, den var ekkel, så det var i grunnen heilt greitt at den doen sjeldan kunne brukast. Nokre vil kanskje synast at det er underleg at eg var for mørkeredd til å gå ned trappa til kjellaren, medan det å gå ut i kveldsmørkret til ein utedo var langt mindre skremmande. Kanskje fordi det var plass til to ute? Nokon kunne kome og halde meg med selskap medan eg satt der, det var fint. På murveggen i kjellaren var det eit fjes, ein ekkel mann i veggen, eg likte ikkje folk som budde i veggen. Eg likte ikkje auga hans, same som med ho dama på hårsprayboksen til mamma, eg skrapa alltid bort auga hennar, for det nytta jo ikkje kva veg eg snudde boksen, ho såg på meg uansett. Vi hadde sjølvsagt heller ikkje bad, men kvar laurdag sette vi inn ei balje på kjøkkenet, då fekk vi bade, syster mi og eg. Pappa dusja på Rana Mek, der han arbeidde, men mamma bada i balja ho og.

I hagen hadde vi eit stort potetland, og litt grønsaker, rabarbra, rips og solbær. Potetlandet tok halve hagen vår, såpass måtte det vere. I matkjelleren hadde vi potetbinger. Eg hugsar då klatretreet vårt bak skøtet vart hogd ned for å gjere plass til veg på andre sida av huset, den dagen var det sorg blant ungane i gata. Klatretreet var stort nok til oss alle samstundes. Sidan kom det nye hus på andre sia av nyvegen, med nye ungar, då vart det bra.

Seinare vart huset vårt bygd ut, og vi fekk bad og do, det var rein luksus. Omtrent samstundes fekk vi ein liten bror. Han er ikkje liten lengre, og huset er ikkje lengre vårt, nye folk skal flytte inn der. Eg håpar dei får mykje glede av det, det har vore eit godt hus, eit trygt hus, vår heim.

som ei elv

Som ei elv

tok du båten
og førte av stad

og aldri frykta eg

elvas viltre leik
med meg

Jamennesket

Jeg fikk så lyst til å si noen ord om å være ja-menneske. Det kan være slitsomt i takene, når en kjenner at en regnes som en selvfølge, og ikke får takk for den jobben en gjør. Kreftene suges ut av deg, og du sitter naken igjen.

Men så er det ungene da, å få være sammen med dem, det gir så utrolig mye! Jeg kan ha hatt en stri dag på jobb, komme heim og ikke orke middag, jeg vil bare legge meg i senga og sove til i morgen. Så må jeg på teaterøving med ungene eller ungdommene. Mangler ideer for hva vi skal gjøre i dag, føler meg sliten og utenfor. Men i det jeg kommer inn i lokalet og møter de glade, fine ungene og kjenner varmen fra dem, så sprudler kreativiteten. Når jeg etter økta jager dem ut (de går ikke frivillig) og hører dem rusle avgårde mens de skravler og ler, kjenner jeg på hvor heldig jeg er som får være sammen med dem. De gir så mye tilbake, og jeg kjenner at det var et riktig valg å ta ett år til sammen med dem.

23. september blir det ny forestilling med «Jenta i treet». Det blir så bra!

Pysa

Nå er jeg endelig kommet i en alder at jeg bør tørre å fortelle sannheten om meg selv, nå skal det ut, jeg har bestemt meg for å komme fram, jeg skal krype fram fra under sengen der jeg har oppholdt meg og innrømme det for dere:

Jeg er en pyse!

Det var godt å få det sagt: Jeg er en pyse! Jeg vet at noen blant dere vil lure litt på hva jeg egentlig legger i dette ordet, jeg er verken mørkredd eller skogredd, jeg finnes ikke redd for høyder eller å fly, jeg synes edderkopper er søte dyr, og kun flaks har sørget for at jeg ikke har blitt bitt verken av hoggorm eller klapperslanger, når jeg i min nysgjerrighet har prøvd å studere disse fasinerende dyrene.

Men jeg er pysete, jeg er livredd for sprøyter og takler ikke å se blod, verken mitt eget og andres blod.

Til tider har dette vært en komplisert fobi å leve med, for eksempel i forbindelse med det å bli eller være mor. Som da jeg skulle ha min førstefødte, fødselen nærmet seg, og panikken dukket opp. Legen så rart på meg da jeg forklarte om min frykt, ikke for smertene, men for «de der sprøytene» jeg hadde hørt om at man skulle få. «Du veit at det er smertefullt å føde?», spurte han. Han måtte bruke lang tid på å trøste meg etterpå, det satt en haug med pasienter på gangen og ventet da jeg endelig kom ut av kontoret hans. Etter tre fødsler må jeg innrømme sannheten, jeg husker ingenting av fødslene, de har jeg like godt fortrengt, ellers hadde jeg nok aldri fått mer enn ett barn. Den neste utfordringen var at ungene skulle få alle mulige vaksiner. Takk og pris at mine barn har fedre som tar ansvar og følger ungene til helsesøster! Nå er jeg blitt noe bedre, ungene mine er minst like klønete som andre barn og har vært innom legevakta for å bli lappet sammen, flere ganger, alle tre. Man kan bli hårdhudet av sånt, men jeg vurderer sterkt å bli vegetarianer.  Tannlegen som tok seg av sønnen min da han slo løs flere tenner, er en av mine store helter. Munnen til sønnen min ser flott ut i dag, tannlegen gjorde en utmerket jobb der. Det som er enda mer beundringsverdig er det at han klarte å unngå å miste besinnelsen overfor mora som var med inn.

Dette problemet øker selvsagt når det kommer til meg selv. Hos legen er jeg såpass ærlig at jeg sier ifra, de bør jo ha forståelse for sånt: «La meg legge meg litt nedpå mens du tar den blodprøven», «Men det er jo bare et lite stikk i fingeren», sier sykepleieren forbauset. «Det spiller ingen rolle» svarer jeg.

Fornektelse er også en viktig strategi, «Oi, som du halter, har du veldig vondt?», «Neida, dette er da ingenting å syte over» svarer jeg og prøver å holde ansiktet rolig så ikke smertene skal synes, og så holder jeg på mitt til noen får meg tvunget inn på røntgen der de ikke slipper meg ut igjen før jeg lover å ikke tråkke på foten på minst seks uker eller noe sånt.

Et resultat av denne fobien min  (det er kanskje en fobi, eller hva tror dere?) er at jeg til tider kan være litt sosialt uintelligent(?). "Alle" vet at det å spørre andre om deres helsetilstand er et nøytralt og greit samtaleemne, det viser faktisk litt omsorg(?). I min verden er dette et personlig anliggende, og jeg reagerer med overraskelse og irritasjon når jeg får spørsmål av bekjente (vennene mine spør ikke) om hva jeg har gjort meg, eller hvorfor jeg sitter på venterommet til legen. Det siste er vel i alle fall frekt, er det ikke, eller er jeg på jordet igjen?

Så om du treffer meg med armen i fatle eller bandasje om hodet eller krykker eller noe lignende, så tenk nøye over hvordan du ordlegger deg. Dersom du grønn av nysgjerrighet stiller spørsmålet «Hva har du gjort deg?» risikerer du å bli kort, men uhøflig avvist. Stort sett prøver jeg å vri meg unna nærgående spørsmål om eventuelle skader som best jeg kan, for å slippe å bli påminnet om bakgrunnen for skaden, det er stort sett ganske kvalmt å tenke på, synes jeg.

Dersom du full av omsorg kommenterer «Å stakkars deg da, har du skadet deg, håper du blir bra snart», så risikerer du at jeg knekker fullstendig sammen og faller om halsen din mens jeg strigråter, til du må frakte meg heim og putte meg der jeg hører heime, godt gjemt under senga mi…

Sukk, det er en lang prosess igjen, før jeg kommer meg helt ut fra under senga ...

Hilsen pysa

 

 

 

 

 

 

 

Life ...

Forrest Gumps mother said; "Life is like a box of chocolates. You never know what you're gonna get." Wouldn’t that be sweet?

Life is probably more like Bertie Bott's Every Flavour Beans, as Ron Weasley describe it, “When they say every flavour, they mean every flavour - you know you get all the ordinary ones like chocolate and peppermint and marmalade, but then you can get spinach and liver and tripe. George reckons he had a bogey-flavoured one once." And you sure don’t know what you gonna get.

Regn

En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vått,
deilig og rått!
En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikke, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.

Sigbjørn Obstfelder

Et lite regnværsdikt på morgenkvisten. I dag regner det, ordentlig. I Trøndelag er det oversvømmelse i kjelleren på et hotell, noen klager allerede på facebook: Hvor ble det av sola?

Imens suger jorda til seg hver vanndråpe, den har lengtet lenge etter vann. Yr.no kan fjerne advarselen om stor skogbrannfare. Ikke for at alle skal gå ut og tenne bål i skogen, eller kaste sigarettsneiper overalt, men for at vi skal være litt tryggere. Jeg har prøvd å tilfredsstille hagen med vannslange, men den ville bare ha mer, mer, mer. Men nå kan plantene bade og vaske seg ordentlig. Regn er bra!

Om å skrive

Jeg har alltid vært et skrivende menneske, men nå om dagen sliter jeg. På jobb sitter jeg med en rapport jeg skal skrive, og jeg finner ikke ordene, det blir bare en oppramsing som mangler sammenheng og struktur. Når jeg leser hva jeg selv har skrevet ser det totalt uinteressant ut, og det er det ikke! Så jeg sitter og ser på den tomme pc-en min, leser gjennom alle notatene mine - om igjen og om igjen, men det skjer ingen transformasjon, ingen aha-opplevelse, det er tomt! Bloggen min ligger brakk. Hva skal jeg skrive om, tenker jeg. Kanskje jeg burde hatt et tema, i stedet for å bare skrive om det som faller meg inn i øyeblikket?  Så begynner jeg å undres over tema, og så detter det hele ut igjen. Det er tomt der oppe!