Å vente på noe annet

Adventstid er ventetiden, og tankene mine går til andre ventetider. Som barn mens vi satt og ventet på at pappa skulle komme heim fra Finnmark eller Ålesund eller hvor han jobbet på anlegg den vinteren, og senere ventingen på juleferien og enda senere ventingen på eksamensresutater. Adventstiden 1999 da vi ventet på årtusenskiftet, og jeg ventet på minstemann, som ikke hadde det så travelt.

Adventstiden har alltid vært forbundet med glede, da gjør vi mange fine ting, vi tenner lys, vi skriver julebrev og kanskje vi vasker ett skap eller to. Og vi gleder oss over å lage pepperkakehus/slott/tårn sammen for smånissene.

Så mange ventetider som jeg tenker tilbake til med et smil, men ikke denne ventetiden. Denne ventetiden finner jeg ikke ord for, jeg venter på en sorg. Jeg leter etter ord, for jeg har mistet dem. Jeg maner fram de gode minnene og tviholder på dem, for snart er det alt som er igjen. 

Første søndag i advent

Det er hektiske dager nå. På jobb er det tentamenstid og eksamenstid, jeg har fire bunker med prøver som skal rettes nå. Studentteateret med venner har tradisjonen tro juleforestilling, og som en av de mest trofaste vennene, er jeg opptatt nesten hver kveld når det nærmer seg premiere. Kostymer skal sys, scenografi ferdigstilles, unger skal instueres, noen skal sminkes, noen er sultne, og regninger skal betales. Alt er ikke mitt ansvar, men det er greit med en håndsrekning.

På fredag kveld fant jeg fram adventsstjerna og adventslysestaken, bare for å skape litt adventsstemning. Julegaver, julekaker og julevask, det må vente til senere, men adventsstjerne, det må jeg ha opp.

I går var jeg med å arrangere juleverksted, en skokk med unger koste seg bare verre. Det trenges mange hender for å hjelpe de små. Så vi pustet lettet ut, da ungene ruslet avgårde, nå kunne vi endelig slappe av med en bolle grøtvi også. Men da vi skulle rydde satt det syv damer rundt bordet og lagde engler, og jeg var en av dem. Mennene kom ruslende inn og lurte på hvor det ble av kjerringene, men de ble bare sendt ut. "Drikk mer kaffe", var beskjeden! Og mens vi satt der, og koste oss sammen og skravlet og lagde juleengler, da kjente jeg at det blir jul i år også!