fredag 14. desember 2007

From Vilnius with love....


Eg kom frå Vilnius på tirsdag, eg har vore der nokre dagar. Ein flott by, med ei sterk historie. Det er rart med historie, vi kjenner historia til England, renesansen, borgerkrigen i USA, den franske revolusjonen. Men kva veit vi om det som skjedde i Vilnius i 1991? Har de høyrt om den syngande revolusjone? Om korleis folk frå heile Lithuania kom med bussar til Vilnius og sto der samen mot dei russiske tanksane. Tretten menneskje vart drept. I 1905 vart Noreg fri frå unionen med Sverige, men eg trur det skjedde på ein meir fredelig måte. Og det var vel ingen i Noreg, verken i unionen med Sverige eller med Danmark dei 400 åra før som ikkje fekk gå i kirkene eller snakke bruke sitt eige språk, vi vart ikkje sendt til Sibir...

Kyrkjene i Vilnius vart brukt til mykje, lager, stallar, eller museum. No er dei i bruk att, til det dei var meint til. Dei restaurerast, men ein ser spora etter det som var. I ei kyrkje som vart brukt til stall i Sovjettida, kunne eg sjå fantastiske veggmaleri som er øydelagt, eller statuar.


Omgrepet fridom får ei ny tyding for meg. Kva er fridom for meg, å velgje fritt, økonomisk fridom, å kunne dra kor eg vil, når eg vil? Men eg har jo aldri vore ufri, det veit eg no.


Men eg såg og ein fantastisk flott by, med fine julegatar, og glade menneskje som handlar julegåver og gleder seg til jul! Juletreet der var noko annleis enn det eg er vant med her heime. Dei byggjer det opp av grøne greiner, det fine er jo at dei ikkje treng å "drepe" eit tre kvart år på den måten!

torsdag 13. desember 2007

Hilde


Her er vårt lille fosterbarn, Hilde. Hilde bodde tidligere i et skap på naturfagseksjonen, helt til "puppets"-vernets stedlige representant tok affære og fikk henne flyttet over i et vanlig hjem, der hun nå har det meget bra. Hilde og jeg vil hilse til alle barn og foresatte, og vi foreslår at dere sender en gave til Redd Barna dersom dere ikke finner et barn i et skap som dere kan redde!

onsdag 12. desember 2007

Figurteater?








Figurteater
To ganger har jeg vært så heldig å få besøke Figurteater i Nordland. Det ligger i Stamsund i Lofoten, som er et utrolig vakkert sted, som har gått fra å være fiskevær til å bli et arnested for kultur. Men det er en annen fortelling.

På Figurteateret har jeg fått lære mer om figurteater, jeg har fått se hvordan det arbeides med figurer og stykker, og jeg har fått vært til stede på publikumsprøver. Figurteater er så mye, det er tekst, det er bilder, det er handverk, det er dramatikk. Det er mer enn et kinderegg, så mye ligger det i begrepet.

Ordet Figurteater er en fornorskning av det tyske begrepet Figurentheater som er en samlebetegnelse på ulike visuelle teaterformer der billedkunsten møter teatret. I figurteatret kan hva som helst representere en handlende karakter: et objekt, et rom, et videobilde, en lyd eller en skuespiller. Dette er en teaterform som ikke må basere seg på tekst. Figurteater er så mye mer enn dukketeater, og – det er verd å merke seg – det er ikke bare for barn.

Figurteater har røtter langt tilbake i tid og i mange flere kulturer enn vår egen. I indiske legender fortelles det at en snekker engang ba guden Parvati gi liv til de dukkefigurene han hadde snekret. Men Parvati sa til snekkeren: "Du har laget dem, du kan selv gi dem liv". Da festet snekkeren snorer til figurene og de første marionettene var skapt.

Figurteater handler altså om gi liv, ikke bare til en rollefigur, men til en annen kropp, et annet objekt. Nettopp her ligger nøkkelen til figurteatrets magi; menneskene overraskes og fascineres når det livløse blir levende…

lørdag 1. desember 2007

Adventstid


Her sitt eg, det er den fyrste desember, julemånaden er begynt, og eg har tent eit lys. Ein ting kan eg seie om meg sjølv, eg likar adventstida og eg likar jula. Eg har ei barnleg sjel i ein vaksen kropp, eg elskar eventyr om nissar og nøkkar, troll og alvar. Spør du om eg trur på dei, veit eg knapt kva eg skal svare… Eg har hengt opp adventsstjerna, og funne fram dei lilla dukane mine. Julegardinane på kjøkenet er hengt opp. Eg finn fram ein julekalender, i fjor tok vi Dickens ”Julefortelling”, i år tar vi Gaarders ”Julemysteriet”. Eg likar å lage juledekorasjonar, eg likar å sitte inne med tente lys og sjå på mørket ute, eg likar å skrive julebrev, og eg skriv mange, kvar og ein av mine vener land og strand rundt, får sitt brev, ikkje noko kopiering her i garden. Og eg gler meg til å få livstegn frå nord og sør. Eg gler meg til den dagen eg skal finne fram dei gamle juledekorasjonane mine, dei har alle ei forteljing, det er dei små englane eg kjøpte i York Minster, den handmala trekula eg kjøpte i Rovaniemi, det er jetflyet som Vegard limte saman som tiåring og hengte opp i treet, det er makaronienglane og glansbilda med Ole Brum som Ingeborg har laga, det er ei merkeleg vakker ullkule som Sebastian har laga, leprechaun frå Irland, eit julebilete eg fekk frå Synnøve og mange andre forteljingar ...

Gledeleg adventstid til alle!

lørdag 24. november 2007

Minner fra en sommer 2...



Det gamle naustet i Selvika på Løkta.




Når det regner og blåser og snør eller hva det nå er som foregår ute, så er det godt å sitte inne i varmen,og kose seg med minner fra en sommer. Sommer, sol, hav og seilbåt. Blir det sommer igjen? La oss satse på det, selv om det ser dårlig ut nå...

fredag 23. november 2007

Minner fra en sommer...






Landart - kunst i og av naturen.



Det handler om å la seg inspirere av naturen, og bruke naturen som kilde til kunst. Naturen gir rom for lek og læring, kreativitet og fantasi.




To syvåringer på badetur lagde bokstaver og grunnformer med steiner og skjell på stranda. De store o-skjellene som var vasket opp på stranda denne dagen innbød til å lage en sirkel. De fine hvite steinene var fine å lage rette linjer med. Bokstavene skulle ha ulike farger, så vi brukte mye tid på å samle sammen skjell i ulike farger, hvitt, brunt, gult og blått. ”Man må jo ikkje bestandi skriv bokstavan på papir”, sa Sebastian, og det har han jo helt rett i!

søndag 18. november 2007

Too cool - One in a million shot!



"To cool - one in a million shot!" sto det i e-posten som kom med dette bildet. Eller der det noen som ønsker å si "Ha en god dag!"?

torsdag 15. november 2007

Utedo

UTEDO JEG HAR BESØKT, OG GJERNE BESØKER OM IGJEN.
Mange av oss har vel et forhold til begrepet utedo, og de fleste forbinder det vel med det vesle huset med hjerte i døra, gjerne med plass til to og fritt fall, illeluktende kanskje, men ofte med god gjennomluftning eller gjennomtrekk, alt ettersom hvilken tid på året man besøker det. Jeg har besøkt noen utedo i mitt liv, noen har vært av det slaget man helst vil fortrenge, men det er noen besøk jeg gjerne minnes. Her skal jeg fortelle om tre forskjellige utedo, som for all tid vil stå for meg som utedo jeg gjerne stikker innom en gang til.

Den første utedoen jeg vil fotelle om lå på oldefars gård, på Stien. Doen var bygd opp mot fjøsen, og hadde fritt fall rett ned i gjødselkjelleren, og dit ned var det langt, veldig langt. Mistet man noe ned i det hullet, så var det for evig tapt! Det var god plass der inne, det var fem hull, tre for store og to for små rumper! Med så god plass ble man jo oppfordret til sosialt samvær, så det var et trivelig møtested. Jeg husker at jeg gjorde meg en tur dit, sammen med andre unger og flere voksne, uten at jeg egentlig hadde noe som helst ærend der, jeg bare syntes det var så koselig å være der – i et dofellesskap! Og hadde man ikke selskap under arbeidet, sto det ei diger eske med gamle ukeblad der, som fungerte både som lesestoff og dopapir. Men viktigst av alt, for oss unger; de to hullene for små rumper på en lav benk(!), her kunne vi konsentrere oss mer om det vi var der for å gjøre, enn å holde oss fast. De store sorte hullene var minst like nifse som himmelrommets sorte hull – for en med liten rumpe. Årene går, mye består, oldefars utedo er for lengst borte, men vi ungene, som nå begynner å nærme oss besteforeldrealder, mimrer gjerne om utedoen på Stien når vi møtes! Selv om vi etter hvert har funnet oss andre møtesteder…

Etter å ha kjørt opp, og tjent mine første kroner, funnet en følgesvenn på ferden, dro jeg på en ”roadtrip” til Canada. I en feit amerikaner kjørte vi rundt omkring, og oppdaget at også der hadde de utedo! Langt inne i ødemarka ble vi kjente med et trivelig eldre ektepar. Hun hadde sine røtter i Norge, og som alle andre utvandrede nordmenn syntes hun det var hyggelig å ta i mot gjester fra Norge. De bodde i et flott tømmerhus - med innedo. Men ute, på en liten høyde med utsikt over skog og myr, hadde mannen i huset satt opp en utedo. Denne doen hadde bare ett hull, for her skulle man ha fred og ro. Det var ingen dør å lukke igjen - man skulle ikke stenge naturen ute. Her skulle en sitte og nyte utsikten, se ørnen seile over himmelen, elgen i lett trav nedover lia, ekorn som hoppet fra tre til tre, eller som også hadde hendt, en bjørn på spasertur over gårdsplassen. Her kunne man meditere, og takke Vårherre som har skapt så meget vakkert, mens en slapp en liten en eller to.

Men selve Utedoen! Den utedoen som står for meg som den virkelige utedoen, den fant jeg her hjemme i mor Norge. Vi skulle vaske gull, så da fant vi ut at vi måtte gå til elvas kilde. Så vi pakket sekken, med mat, vaskepanner og la i vei. Vi gikk i noe som føltes som en hel uendelighet, i et av de mest uveisomme dalfører som tenkes kan. Det var ikke bare bratt, det gikk rett opp, eller rett ned, alt etter hvor du befant deg eller hvor du hadde tenkt deg hen. Elva nede i dalen gikk hvit under oss, og selv om vi ikke alltid så så mye til den der vi klatret opp i lia, hørte vi bruset nedenfra. Granskogen var så tett at vi ikke ante om det var overskyet eller klarvær, og stien, i den grad vi kan kalle den en sti, var alt annet enn enkel å følge. Han som var best kjent i området, hadde endatil med seg motorsag, for å lage vei der det måtte trenges! Etter den uendelige klatringa opp igjennom dalen, kom vi til et sted der vi skulle over den viltre elva. Her hadde noen satt opp en dragstol med plass for to. Dragstolen knirket faretruende, og svaiet hit og dit mens vi dro oss over. Det er en spektakulær naturopplevelse å sitte på en dragstol uten noe som helst form for sikring, ti meter over ei stri elv. Dragstolen ble for øvrig tatt av vårflommen to år etter mitt besøk, men det er en annen historie. Etter å ha kommet oss helberget over elva, gikk vi videre oppover og kom til slutt inn i en flat, slakk sidedal. Elva slynget seg i dovne svinger, i motsetning til det andre dalførets hissige stryk. To dalfører som kunne være selve skoleeksempelet på U-dal og V-dal. Ett par kilometer opp i dalen kunne vi se isbreen stikke en tunge nedover fjellsiden, ja, dette var en U-dal.

Etter en velfortjent rast følte jeg behovet for en fredet plass melde seg. Og jeg fant en sådan. Der satt jeg da, og nøt finværet og velværet, da jeg plutselig oppdaget noe som lå en halvmeter til venstre for meg. Det var en elglortrue. Og til høyre for meg lå jammen en rypelorthaug. Like bortenfor der lå enda en elglortrue, den var noe eldre og et stykke bortenfor der igjen lå det en liten haug som jeg ikke var i stand til å identifisere, og oppå en stubbe hadde jammen reven etterlatt seg en liten en. Dette var et sted som flere enn meg syntes egnet seg til denne bruken, og det var de virkelige innvånerne av naturen. Jeg hadde funnet meg et ekte Utedo. Takk for lånet herr elg og fru rype, vi treffes til høsten, om enn på en annen måte.

søndag 4. november 2007

Det er haust no...

Det er haust ute. Ikkje den vakre hausten med varme fargar og gode avlingar. Nei, den mørke, kalde, våte hausten. Det bles og det regn, det regn og det bles, snøen legg seg, lengre og lengre ned i fjellsidene. Allehelgensdag kjem som eit lite lyspunkt i denne mørke tida, vi tenner lys i alle vindauge og gleder oss med ungar som endeleg har ei unnskyldning for å gå ut i regnet. For vi veit – dette er berre byrjinga, snart blir det enno mørkare, snart forsvinn sola, ho er ikkje eingong bak skyene!

Men så kjem 22. desember. Mannen min står opp og kikkar ut av vindauge, og seier med håp i stemma;
- I dag – i dag snur sola, no går vi mot lysare tider!
Og vi feirar jul, med lys i alle vindauge, og om det er sola som snur vi feirar, eller Jesu fødsel, det speler ikkje nokon rolle, vi venter på noko godt no, vi har fått håpet attende!

I januar byrjar ventetida. Sola kjem att 14. januar her for oss. Og alle følgjer vi med i veret i desse dagane, vil vi få sjå sola allereie den 14.? Då eg var barn fekk vi fri frå skola klokka 11, solfri, den dagen sola viste seg fram fyrste gongen over nyåret. Då skulle vi ut og nyte den. I dag gler eg meg med ungane i barnehagen som pyntar med papirsoler i vindauga, dei øver på solsonger, dei planlegger solfesten, med solboller og solsaft, og dei snakkar som sola.
- SOLA – den er oppå himmelen i lag me rægnbuen. Den e varm, men vind den e kald, fortel Sebastian på fire.

Men det er lenge til enno – no er det haust, svart trøystelaus haust. Og no – rett no, kjennast det ut som om sola aldri meir skal kome attende...

onsdag 31. oktober 2007

Knask eller knep


"Halloween" sa en kollega av meg, med forakt i stemmen, "er en amerikansk oppfinnelse som er kommet til Norge bare for at handelsstanden skal tjene seg rike på oss!" Noen andre nikket enig og så fortsatte de å irritere seg over USA, Bush og hele greia. Noe må man jo ha å klage på tenkte jeg, og tidde klokelig stille, tenk dersom han hadde begynt å klage på kona si, det hadde vært direkte ekkelt...


Men i kveld da vi fikk besøk av alle de glade ungene, med rare kostymer og nifse masker, og plastikkspann som hadde inneholdt Trøndersodd, tenkte jeg på hvor feil han tok. De var sammen ute i mørket og de koste seg. Unger har alltid likt å kle seg ut, Halloween eller Allehelgensaften er jo bare en en kveld de får lov til å kle seg ut!


"Hvilke knep har dere på lager da", spurte mannen min. Ungene kikket på hverandre, måtte de ha det da?

"Jeg kan ta av meg maska", sa en liten kar, og med en sånn fryktelig trussel hengende over oss, innså vi at vi måtte gi knask.

"Takk skal dere ha", ropte de høflig før de gikk, alle sammen, fem stykker.



tirsdag 30. oktober 2007

Froskeprinser og prinsefrosker


Det var en gang en prinsesse som gikk ut på jakt. Hun traff en prins, og ble så lykkelig.
- Ja, tenkte hun, det er det jeg vil ha, en ekte prins.
Og hun kysset han. Tenk deg hennes forferdelse da hun oppdaget at hun satt igjen med en frosk.

Så hun gikk videre, og hun traff en ny prins, flottere og rikere enn den forrige.
- Dette må være riktig, tenkte hun og hun kysset han. Denne gangen satt hun igjen med en diger padde.

Så hun gikk videre, og traff andre prinser, men hver gang hun kysset en prins så oppdaget hun at hun satt igjen med en frosk.
- Finnes det ingen riktige prinser i denne verden, spurte hun så.
- Kvekk kvekk, var svaret hun fikk, men siden hun ikke forsto froskespråket skjønte hun aldri at hun gjorde alt feil vei. Hun skulle kysse en frosk, da ville hun finne den ekte prinsen.

Og har hun ikke lært seg froskespråket, så går hun vel rundt den dag i dag og skaper frosker av prinsene hun kysser…

søndag 28. oktober 2007

Slik ser jeg ut


Dette er ei tegning av meg, tegnet av Ida 7 år. Hun likte yndlingsgenseren min, og tegnet meg. Så sånn ser jeg ut, brunt hår, briller og fargerike klær. Stort smil og masse krusseduller i ørene.

lørdag 27. oktober 2007


AUTOTUIN

I mars 2004 tilbrakte jeg ei uke i Amsterdam, en spennende by med fantastiske kunstmuseum og Anne Franks hus og mere til. Men jeg vil fortell om en noe mer ukjent severdighet.
På min vei fra hotellet mitt og inn til byen kom jeg over en bilhage, det vil si en hage i en bil parkert langs fortauet, eller ”autotuin” på nederlandsk. Jeg bare måtte hoppe av trikken, og gå ut og ta den nærmere i øyesyn. Taket på bilen var tatt av, men bilen hadde både ratt, skilt og dekk. Bilen var blitt fylt opp med jord, og så var det plantet busker, blomster og et lite tre. Treet var i ferd med å vokse seg stort da jeg var der. Det var til og med lagt inn en liten dam innimellom plantene. Det var tidlig på våren, krokus og påskeliljer var så vidt begynt å blomstre i bilen. En hage for byboeren, et godt syn midt mellom høye hus, biler og busser.
Bilen ble plassert der 9. oktober 1999, og ble dessverre fjernet 16. september 2005. På heimesiden skrev de: ”We're very sorry to announce that the cargarden today has left to the eternal parking lot, because of mediocre neighbours claiming 'their' parking space.” (http://www.autotuin.nl/cargarden.html, 13.10.07).

søndag 22. juli 2007

alwer

Det er ikke det at jeg er med i redd hvalene, men jeg liker alver. Det vil si, jeg er litt som Bilbo, jeg har så lyst til å treffe alver.