Juleforberedelser

Ingeborg, Vegard og Sebastian som pynter juletreet. Ingeborg sin tegning.

Et internasjonalt felleskap: De norske nissene har invitert irske leprechaun og en østerisk bamsenisse som kom kjørende i bil, til fest i mummihuset.

Adventstid - ventetid

Så er det den tida på året igjen, når mørket legg seg over landet, og sola berre er eit skimt på himmelen. Vi tenner lys i vindauga og venter på solsnu.

Og når ungane kjem heim til jul, då blir det liv og gledje i stua, for mamma og for Sebastian.

Ventetida kan brukast til så mangt - med det beste er å vere saman med dei ein er glad i, og kanskje gå på kino med lillebror. Ingeborg teiknar julekalender, til gledje for alle dei som er på "Fjes-boka".

God ventetid til alle!

LandArt i Fagervika

Fagervika, ein fin oktoberdag

Konglomerat, raude stein i berget og over berget...

Kreftane til havet, når floa kjem, forsvinn det eg laga, og eg forstår kvifor steinane er så runde og så glatte...

AbenteuerPark

Potsdam er et sted med flere parker, og her er bilder fra en annen park vi besøkte, Abenteuerpark.
Abenteuerpark stilte krav til utstyr. Her får hele familien instruksjon i hvordan vi kler på oss for en tur i løypene i parken.

Her har vi noen fine bilder av parkløypene, mellom seks og tolv meter over bakken.

Fra en tur i Park Sanssouchi, Potsdam, sommeren 2008

Her står jeg nesten øversti trappa og ser opp på Scloss Sanssouchi,

og her snur jeg meg og ser på utsikten nedover Weinbergterassen

Chinesisches Haus, en vakker liten tesalong, et stykke ned i parken.

Kunstnerne hadde aldri vært i Kina, eller sett kinesiske mennesker, så dette er avbildinger slik de trodde de så ut.

Utfordringen!

Den siste uka har jeg oversatt noen legender fra Donau fra tysk til norsk. De handlet om folket som bor i Donau, altså nede på elvebunnen.
Der bor Donaufyrsten i sitt krystallpalass, og datteren hans Donauweibchen. Mens den mange tusen år gamle faren er ufattelig stygg med utstående øyne, fiskemunn, blått hår og langt blått skjegg, er datteren utrolig vakker med gyldenblonde lokker og kler seg i vakre hvite gevanter og om hodet en krans av blomster. Hun elsker å danse og drar ofte på dans med menneskene. Men når morgenen gryr begynner sømmene på de hvite gevantene hennes å bli våte, og fra håret drypper det glitrende dråper. Da er det på tide å dra tilbake til dypet. Mens faren misliker mennesker og alltid prøver å lokke dem til seg og den sikre død.
Jeg er ikke flink i tysk, dårligere enn jeg trodde, faktisk, så det ble veldig spennende. Jeg leste kjapt gjennom - og trodde jeg forsto handlingen i grove trekk, men da jeg gikk inn i teksten, skjønte jeg jo hvor feil jeg tok. Da ble jeg kjempeivrig, klarte nesten ikke å legge tekstene fra meg, jeg bare MÅTTE finne ut hva som egentlig skjedde. Opplevelsen kan bare sammenlignes med å lese en spennende krimbok, man klarer ikke å legge boka fra seg, selv om man vet at man må opp igjen neste morgen, så klarer man ikke å legge seg til å sove før man har funnet ut hvem som er skurken...
Det var mange utfordringer, de er jo en slags havfruer, men i og med at de bor i ei elv er de jo ikke det? Men de er sikkert i samme familie, som den norske draugen og nøkken og marmelen?

Skrivesperre er nifst

Snakker om standhaftig skrivesperre. Vi er nå langt ut i september, uten at jeg har funnet noe å skrive om. Dette er skrekkelig...

En hilsen fra Potsdam, Germany

Potsdam har over femti slott, det er i stor grad sommerslott, der konger eller keisere og deres gjester likte aa tilbringe somrene sine. I "Gjeste-slottet" har for eksempel damerom og herrerom, saa gjestene slapp aa tilbringe for mye tid i samme seng. Kjoekkenet laa i en annen bygning, saa gjestene slapp aa kjenne for mye matlukt, tjenerne bare maatte bare frakte maten over til matsalen, ble kanskje kald paa veien, men pytt pytt. De hadde egen te-paviliong ute i parken et stykke, gullbelagt. Kjekt aa vaere kongelig...

Skrivesperre

Til mandag skal jeg gjøre ferdig et essay om forskningsmetoder. Det høres verre ut enn det burde være, det er liksom jobben min å skrive sånne saklige greier, rapporter og artikler.

Det er bare ett problem, det er nemlig krav til dette essayet, det skal være på omlag ti sider eller mellom 5000 og 7000 ord! Det er vel ikke så mye, eller? Da jeg hadde skrevet 3124 ord, ble det stopp. Jeg leste gjennom teksten og prøvde å vri hodet mitt for å finne noe å fylle inn, men fikk bare til en setning her og der, og underveis strøk jeg en og annen setning også, så da jeg satte i gang tellesystemet var det blitt bare fem-seks ord til, og fremdeles 1886 ord igjen! Det gjentok seg, jeg prøvde og prøvde, men ingenting hjalp. Nå har jeg hatt nesten total skrivesperre i fire uker!

Det er en syk opplevelse. Skrivesperren satt fast, jeg fikk bare ikke til, fokuset mitt var på de 5000 ordene! Helt til en natt, bare fem dager før teksten skulle leveres, da satte jeg meg ned med den igjen, nå må den til pers tenkte jeg. Det første jeg reagerte på var hvor kjedelig den var, har virkelig jeg skrevet noe så livløst! Så jeg skrev en nesten ny tekst, ny innledning, nye momenter, en liten hvit løgn, og da klokka var 01.22 foretok jeg en telling, 5246 ord sto det! 5246 mord, jeg lagret dokumentet og gikk til køys. Jeg sov ikke godt den natta, nye ord virvlet rundt i hodet mitt, ordene strømmet fram, rundet hushjørnet og suste mot meg i en vill fart. Neste morgen sto jeg opp og skrev videre. Da jeg endelig la fra meg teksten var jeg oppe i 5529 ord. Nå har jeg nådd målet mitt, jeg har skrevet en mengde ord! En mengde ord, og jeg kjente meg så fornøyd, og litt latterlig. En mengde ord.

Studentene mine spør; ”Hvor lang skal denne innleveringa være?” ”Lang nok”, svarer jeg, ”lang nok til at du besvarer problemstillinga. Jeg vil heller ha en til to sider, der du svarer på oppgaven, enn ti sider der det meste bare er bla bla.” Jeg sitter her og undres på, kanskje jeg må begynne å forberede studentene mine på denne forferdelige verdenen som venter dem utenfor, med krav om å skrive en tekst på så og så mange antall ord? Kanskje jeg gjør dem en bjørnetjeneste med å fortelle at det er innholdet som teller, ikke hvor mange ord du bruker på å formidle det?

Stadt.Fest.Wien.2008

Vienna 03. mai 2008, Stadt.Fest.Wien.2008.

Ö1-Klangteppich
Dette er bare noe alle burde fått med seg. Midt i sentrum av Vienna, med folk overalt, lå et rødt teppe i Spiegelgasse, en sidegate, fra fortau til fortau. På teppet, liggestoler, puter og krakker. Fra høytalerne rundt kommer vakker musikk, bystøyen forsvinner. Ingen sier noe, men hele steder hvisker til deg: „Sett deg ned, ta av deg skoene, kos deg i byen.“





Klassik-Bühne
Auf der Bühne am Michaelerplatz ertönen auch dieses Jahr wieder klassische Klänge. Klassische und manchmal nicht ganz so klassische Klänge lassen die Ohren tanzen - mit Markus Schirmer und den Vienna Classical Players, mit SAXII, mit dem finnischen Brüllchor Mieskuoro Huutajat, mit MoZuluArt!







Rock & Pop am Heldenplatz
Sorgente. Lust auf sommerliches Reggae-Flair? Mit ihrem Mix aus Funk, Soul, Reggae, Latin, Hip-Hop und Rock versprühen die sechs jungen Musiker mit ihrer Musik karibisches Lebensgefühl inmitten der Stadt.

Kunst av tre i det hele tatt

Wood sculpture is one of the most popular folk art branches in the past and in the present in Lithuania. The carvings of wood are vary varied and they are executed with such perfection, that they can boldly be called sculptures. Carvings were done for sacred purposes, later as artistic creations that suit the landscape perfectly. There are no schools that prepare wood sculptors. Sculptures decorate places of remembrance or simply fill a space or gladden the eye.

Litauiske vinduer

På de gamle trehusene i Litauen finner vi mange vakre dekorasjoner. Ikke alle er like godt vedlikeholdt, men her er noen eksempler.

En drøm som går i oppfyllelse...

I dag gikk en av mine drømmer i oppfyllelse, det vil si, det var vel snarere et mareritt som gikk i oppfyllelse. Jeg har alltid fryktet å havne på sykehus på reisefot i fremmede land. I dag gjorde jeg det!

I de siste seks dagene har jeg vært i Kaunas, dønn forkjølet, sur og irritabel. Været er nydelig, folk sitter på utekafeer og drikker øl, mens jeg etter å ha oppholdt meg hele dagen på colleget, hver ettermiddag kreker meg inn på rommet mitt, trekker for gardinene, og later som om det regner ut. Det nytter ikke!

Men nå begynner jeg å føle meg bedre, i morges gikk jeg en tur ut og kjente på at i ettermiddag skal jeg kose meg i finværet, endelig! Så i formiddag da, jeg gikk ned, og ventet på Ioanna og Martina, fordi vi skulle ta bussen til colleget sammen. Jeg satte fra meg sekken min, og i det jeg reiste meg opp så sa det "kvinch" i ryggen min, og der sto jeg, sånn lett framoverbøyd og kunne ikke annet! Hekseskudd heter det, og er vel noe av det verste som finnes! Martina dukket opp, fikk meg geleidet tilbake på rommet, og prøvde å skaffe en varmeflaske. Men jeg tror ingen forsto hva hun mente, for fra resepsjonen kom de etter hvert med en pute til meg, som jeg ikke hadde behov for. I morgen skal jeg heim, en time med buss, ventetid i Vilnius, så er det fly, tog og så videre...

Så etter å ha tenkt seg om lenge og vel, var det bare å krype til korset, jeg ringte ekspedisjonen og ba dem skaffe meg en lege. Det ble litt venting, fortalte de i andre enden av røret. Det tok toppen et kvarter før to kraftige litauiske damer med koffert var på plass! Damene sjekket ryggen min, ga meg ei sprøyte i rompa og tok meg med i ambulansen til sykehuset, jeg måtte se en lege. Ingen av dem snakket engelsk, så jeg kjente meg litt usikker der jeg vraltet av gårde mens jeg holdt hardt i den ene damens arm.

Ambulansen var fin og ny den, de kjørte meg til Kauno Medicinos Universitetas. Der havnet jeg i ei seng, ble intervjuet av en kvinnelig lege som snakket langt bedre engelsk enn jeg noen gang vil klare å lære meg, fikk to nye sprøyter i rompa (nå hadde jeg minst like vondt i rompa som i ryggen), så tok de to røntgenbilder av ryggen min. Sprøytene begynte å virke, jeg klarte å reise meg opp, og stå rak i ryggen, og bevege meg, og etter et par timer fikk jeg beskjed om at min egen diagnose, at dette var muskulært stemte, så ble jeg sendt ut igjen, med resept på noen kraftige smertestillende så jeg overlever turen heim. Jeg er bedre, men jeg følger ikke studentene på skøytebanen i kveld!

Tiesa eller Sannheten

Curlionis bilde heter "Tiesa" eller sannheten. Sannheten kan være vanskelig å takle, vanskelig å forstå, vanskelig å akseptere - og vanskelig å avbilde.

Påsketur på Gran Canaria

A restaurant with a view

Påsketur på Gran Canaria

Påske, der skal være sol, fjell og snø. OK to av tre er ikke så ille... Her er utsikt fra Pico de las Nieves, 1929 moh.

Prismet

Det var ein gong ei prismelysekrone, som hang i taket i den fine spisestua. Når lyset vart sett på, strålte ho ut i rommet som av tusen glitrande stjerner. ”For ei vakker prismelysekrone” sa folk når dei såg ho. Og prisma fekk frysningar av stoltheit der dei hang, difor rista dei litt, slik at lyset dirra.

Når ein heng der, år etter år, så blir ein diverre etter kvart dekka av støv, og lyset blir meir matt i glansen. Men kvart år til jul henta den søte stuepiken ei lita trapp og klatra opp til prismelysekrona for å børste støv av ho. Dei orda stuepiken då sa var ikkje så søte, men det spelte ingen rolle, for når støvet var fjerna kunne lysekrona stråle atter ein gong.

Men prismelysekroner blir og gamle, om ikkje sjølve prisma, så den metallstrengen som held dei oppe. Den rusta, og då stuepiken, som no ikkje lenger var så ung og søt og lett til beins, kom bort i dei medan ho børsta støv, så var det ein og anna prisme som ramla ned. Stuepiken var ein nyttig dame, så ho tok vare på dei som ikkje vart knust i fallet, og tenkte som så at det kunne komme til nytte dersom lysekrona skulle reparerast ein vakker dag. Fleire prisme falt av, nokre vart lagt her og nokre der, nokre av prisma vart knust i fallet, og slik gjekk det til at eit av prisma hamna i søppelbøtta.

Prismet kom på ei lang ferd, for søppelbøtta vart kasta i den store søppelboksen, saman med allslags rusk og rask. Og innhaldet i søppelboksen hamna etter kvart om bord på ein diger søppellekter som gjekk ut til den store søppelplassen på ei øy som låg eit lite stykke utanfor byen. Der låg prismet og skein, av ein eller anna grunn hadde han unngått å bli knust på tross av den harde medfarten han hadde fått. Men om nokon såg han, så brydde dei seg ikkje, det var ingen som tok han med seg. Og etter kvart vart han dynga ned av alt det som menneska kvitta seg med, og sank lenger og lenger ned under eit fjell av søppel. Han rekna nok ikkje med at han nokon gong skulle få sjå dagens lys igjen, så stort var søppelfjellet.

Det gjekk mange år, folka som budde på øya såg seg leie av at folka frå byen skulle sende alt dei ikkje lenger ville ha, ut til den vakre øya deira. Til slutt vart den gamle søppelplassen fjerna, det vart rydda opp. Naturen fekk tilbake området, det vaks fram nye trær, og plantar og blomster på bakken. Den gamle søppeldynga vart eit vakkert område for både menneske og dyr. Nokon gonger kunne merkelege ting dukke opp i sanden, og ein dag dukka prismet fram. Han låg og koste seg i solskinet, og let sollyset glitre mot seg. ”Huff, eit stykke knust glas”, var det nokon som sa, og så vart prismet plukka opp. ”Nei, sjå det er eit prisme, den kjem kanskje frå ei lysekrone”, sa stemmen. Og prismet vart tatt med heim, vaska og hengt opp.

Og no, når den låge vintersola kjem tilbake i januar, og skin forsiktig inn gjennom vindauget, så skin den fyrst gjennom prismet som henger der, og skapar vakre regnbogefarga lyspunkt i heile stua! ”Sjå alle dei fine fargane, som i ein regnboge”, ropar dei, både vaksne og barna. Og som sola går sin gang over himmelen flytter regnbogepunktane gjennom rommet, medan prismet dirrar av glede. Dette eine prismet som ein gong var ein del av ei stor lysekrone, og som gir så mykje glede i sitt nye liv. La oss håpe at dei andre prisma kan skape like mykje glede der dei hamna…

Send blomster til Afganistan

"Vi er tilhengere av Ytringsfriheten, men vi er også tilhengere av alminnelig folkeskikk. Vi mener at for å være i stand til å regulere punkt 1 er man samtidig forholde seg til folkeskikken." skriver Ingeborg, og jeg vil bare med dette gi min støtte. Klart at vi skal ha ytringsfrihet, men det er lov til å bruke sunn fornuft!

http://www.vgb.no/7106/perma/31043

Eventyrfjella her nord…

Fjella langsetter kysten av Helgeland har vore utgangspunkt for mange segn. Ei segn fortel om korleis den forsmådde friaren Hestmannen skaut ei pil etter den flyktande Lekamøya, og om korleis Skarvåggubben kasta hatten sin i mellom for å berge henne. Då sola rann vart dei til stein, og vi ser dei der den dag i dag, Hestmannen på sin stolte gangar, og Torghatten med holet gjennom. Det hadde nok som hensikt å lære folk om skipsleia langs Helgelandskysten.

Og segna er elska av barn i alle alder, og segna avlar ny fantasi, trur eg, for alle øyene utanfor her er ”noko” eller ”nokon”. Ved sida av Hestmannen ligg Rødøyløva, eit syn med nysnø på. Han kneisar så stolt på hovudet, det er ekstra rødt og vakkert når snøen legg seg på ryggen. Langt ute i havgapet ligg Træna, med Trænstaven, mang ein malar har latt seg freiste til å male den. Til dømes Karl Erik Harr "Trænfjorden" som eg har lagt inn her...

Utanfor her kor vi bor ligg Lovund, det er ei øy som ser ut som ein kvilande elefant. Ser du godt etter ser du til og med øyret hans. Og litt nærmare, Dønnamannen, han ligg berre og søv med nasen opp i veret og ser ut som Fader Tid, som søv til tidas ende…

Å ha stjerner i blikket er ikke det samme som Stjernø

I treet utenfor kjøkkenet har vi fuglenek og meiseboller, hver dag ser vi på småfuglene, kjøttmeis, blåmeis, gråspurv, grønnspurv. I Kristiansand får de advarsler mot å legge ut fuglemat, rotta tar den, de er liksom ikke så hyggelig å se på fra kjøkkenvinduet... Fra stuevinduet mitt ser jeg fem mørke hester løpe omkring ute på jordet, de er så vakre, de er virkelig et syn. I bakgrunnen kunne jeg se hurtigruta på vei ut fjorden. Og plutselig ser jeg en havørn seile avsted over hodet på meg. Jeg følger den med øynene og kjenner meg heldig som bor her jeg bor... Andre har andre verdier, de foretrekker større steder, jeg håper de også får bo på steder der de kjenner at de hører hjemme.

Denne uka kom Stjernø-utredningen. Og der står det i klar tale om små Høgskoler som bør legges ned. Dersom anbefalingene følges ser vi fram til en økt sentralisering de neste ti årene. I en tid der det begynner å bli så dyrt å bo i de store byene at sykepleiere og lærere knapt har råd til bo der. Det er tøft å klare seg som student, og verre kan det bli! Det vil også være interessant å vite mer om hva som tenkes å gjøre med de ansatte på de små Høgskolene? Som har hus og heim, lån, venner og familie, som bor og trives på sånne små steder. Nye arbeidsplasser på stedet er vel litt mye å drømme om, omskolering er kanskje ikke heller så godt alternativ når de fleste allerede har ganske lang utdanning…

Men, tenker jeg, innen de får lagt ned arbeidsplassen min så er jeg forhåpentligvis så gammel at de tilbyr meg førtidspensjonering. Da får jeg tid til å nyte det naturen kan gi, og er kanskje fremdeles ung nok til å gjøre noen skikkelige sprell? Livet er ikke det verste man har!

SOLA!!!

I dag såg eg litt av sola! Ho skein på kyrkja, det var mest magisk. Himmelkvelven er blå med nokre fine skydottar, dei er ikkje kvite eller grå, dei er lysande raude, fordi sola skin på dei. No skal eg heim og bake gule runde solbollar og vi skal drikke gul saft! For sola er her att, ho som gjev håp om ein ny vår, nytt liv, nytt håp!

Solkake utan sol???

I dag er den dagen vi her på Nesna kanskje kunne ha fått sett ein liten bit av solskiva, i alle fall i frå vindauget i andre etasje, om veret hadde vore med oss. Det var det jo sjølvsagt ikkje. I dag serverte dei solkake i kantina, endå det regna ute og vi ikkje såg snurten av sola. Men kanskje nokon tenkte at vi trengte å trøystas? Sidan vi ikkje fekk sjå sola i dag, meiner eg...

Sol sol kom igjen
sola er min beste venn
bort med skyen
paraplyen
hold no opp å regne...

Nytt år, nytt håp, nye utfordringer

Her er ei helsing for det nye året litt på etterskudd, sia det nye året allereie er nærarer fjorten dagar gamalt...

Life is short,
Break the rules,
Forgive quickly,
Kiss slowly,
Love truly,
Laugh uncontrollably,
And never regret anything that made anybody smile of you.