Den siste uka har jeg oversatt noen legender fra Donau fra tysk til norsk. De handlet om folket som bor i Donau, altså nede på elvebunnen.
Der bor Donaufyrsten i sitt krystallpalass, og datteren hans Donauweibchen. Mens den mange tusen år gamle faren er ufattelig stygg med utstående øyne, fiskemunn, blått hår og langt blått skjegg, er datteren utrolig vakker med gyldenblonde lokker og kler seg i vakre hvite gevanter og om hodet en krans av blomster. Hun elsker å danse og drar ofte på dans med menneskene. Men når morgenen gryr begynner sømmene på de hvite gevantene hennes å bli våte, og fra håret drypper det glitrende dråper. Da er det på tide å dra tilbake til dypet. Mens faren misliker mennesker og alltid prøver å lokke dem til seg og den sikre død.
Jeg er ikke flink i tysk, dårligere enn jeg trodde, faktisk, så det ble veldig spennende. Jeg leste kjapt gjennom - og trodde jeg forsto handlingen i grove trekk, men da jeg gikk inn i teksten, skjønte jeg jo hvor feil jeg tok. Da ble jeg kjempeivrig, klarte nesten ikke å legge tekstene fra meg, jeg bare MÅTTE finne ut hva som egentlig skjedde. Opplevelsen kan bare sammenlignes med å lese en spennende krimbok, man klarer ikke å legge boka fra seg, selv om man vet at man må opp igjen neste morgen, så klarer man ikke å legge seg til å sove før man har funnet ut hvem som er skurken...
Det var mange utfordringer, de er jo en slags havfruer, men i og med at de bor i ei elv er de jo ikke det? Men de er sikkert i samme familie, som den norske draugen og nøkken og marmelen?
Her står jeg nesten øversti trappa og ser opp på Scloss Sanssouchi,
og her snur jeg meg og ser på utsikten nedover Weinbergterassen
Chinesisches Haus, en vakker liten tesalong, et stykke ned i parken.
