Stemmen slokna

Allehelgensdag er kvelden vi tenner lys for våre kjære. Då la eg ut eit dikt eg skreiv for nokre år sidan.

I dag fekk vi meldinga, Marit, vakre gode dyktige Marit er ikkje lengre blant oss. Og orda mine passar inn. Marit sin blogg der ho har fortalt om livet sitt, om oppturar, men flest nedturar, om livet sitt, og som eg har lese og gråte til i over eit år, er no stum - stemmen har slokna

Når eg er langt inne på fjellvidda
berre eg og den store himmelen
og mobilen er att heime
då er det stille

Når huset har roa seg for kvelden
og littjbane endeleg har sovna
for kolikkmagen har slutta å verke
då er det stille

Men då stemmen din
ikkje lenger kunne høyrast
for hjartet ditt hadde slutta å slå
Då vart det stille
- øyredøyvande stille

Å vente på noe annet

Adventstid er ventetiden, og tankene mine går til andre ventetider. Som barn mens vi satt og ventet på at pappa skulle komme heim fra Finnmark eller Ålesund eller hvor han jobbet på anlegg den vinteren, og senere ventingen på juleferien og enda senere ventingen på eksamensresutater. Adventstiden 1999 da vi ventet på årtusenskiftet, og jeg ventet på minstemann, som ikke hadde det så travelt.

Adventstiden har alltid vært forbundet med glede, da gjør vi mange fine ting, vi tenner lys, vi skriver julebrev og kanskje vi vasker ett skap eller to. Og vi gleder oss over å lage pepperkakehus/slott/tårn sammen for smånissene.

Så mange ventetider som jeg tenker tilbake til med et smil, men ikke denne ventetiden. Denne ventetiden finner jeg ikke ord for, jeg venter på en sorg. Jeg leter etter ord, for jeg har mistet dem. Jeg maner fram de gode minnene og tviholder på dem, for snart er det alt som er igjen. 

Første søndag i advent

Det er hektiske dager nå. På jobb er det tentamenstid og eksamenstid, jeg har fire bunker med prøver som skal rettes nå. Studentteateret med venner har tradisjonen tro juleforestilling, og som en av de mest trofaste vennene, er jeg opptatt nesten hver kveld når det nærmer seg premiere. Kostymer skal sys, scenografi ferdigstilles, unger skal instueres, noen skal sminkes, noen er sultne, og regninger skal betales. Alt er ikke mitt ansvar, men det er greit med en håndsrekning.

På fredag kveld fant jeg fram adventsstjerna og adventslysestaken, bare for å skape litt adventsstemning. Julegaver, julekaker og julevask, det må vente til senere, men adventsstjerne, det må jeg ha opp.

I går var jeg med å arrangere juleverksted, en skokk med unger koste seg bare verre. Det trenges mange hender for å hjelpe de små. Så vi pustet lettet ut, da ungene ruslet avgårde, nå kunne vi endelig slappe av med en bolle grøtvi også. Men da vi skulle rydde satt det syv damer rundt bordet og lagde engler, og jeg var en av dem. Mennene kom ruslende inn og lurte på hvor det ble av kjerringene, men de ble bare sendt ut. "Drikk mer kaffe", var beskjeden! Og mens vi satt der, og koste oss sammen og skravlet og lagde juleengler, da kjente jeg at det blir jul i år også!

Dikt for dagen

Når eg er langt inne på fjellvidda
berre eg og den store himmelen
og mobilen er att heime
då er det stille

Når huset har roa seg for kvelden
og littjbane endeleg har sovna
for kolikkmagen har slutta å verke
då er det stille

Men då stemmen din
ikkje lenger kunne høyrast
for hjartet ditt hadde slutta å slå
Då vart det stille
- øyredøyvande stille

Sminkekurs og bursdag!

Jeg har aldri lært å sminke meg ordentlig, så da jeg fylte 51 var det endelig dagen jeg kom meg på kurs, så jeg kunne lære meg kunsten! Her er resultatene:

Jeg var i grunnen ganske fornøyd med resultatetog bursdagen min!

Ringeklokka mi er ute av drift nå

Dette er en viktig overskrift, jeg vil at alle unger i nabolaget skal være klar over dette, så de ikke går bomtur til døra mi når de er ute og leker om kveldene. De trenger nemlig en fungerende dørklokke når de leker en av de mer populære lekene her på stedet, "dingdong stekk", eller "ringe-på-og-stikke-av"!

Jeg innrømmer ærlig at etter ei uke som deltaker i leken, det vil si det var jeg eller noen andre i huset som åpnet døra for å finne ut at det ikke var noen der, til de andre deltakernes store glede, så ble jeg lei av leken. Så jeg koblet ut dørklokka og stilte spørsmål om leken på facebook-siden Oppslagstavle for Nesna. 

Det var interessant å lese innleggene, for det ble mange, noen var enige med meg, men slett ikke alle ...

"Berre innrøm det, dokk kun alle ha tenkt dokk å vært med. Isapor på ruta va også en slager kan eg husk :)", 

"og når minusgradern kommer, så har vi vann på trappen!", 

"Å no fekk eg løst og være med egentlig!!", 

"har kua glemt at ho ha vøre kalv?:)", 

 "Det e jo ikke rart at ungan reng på å stekk fra dåkker, når dåkk bi så sur. La barn være barn, de ska bare kom å ring på mi dørklokka! Det e no mykje sunnar enn at de ska sett inne framfor tven.", 

"Surmaga tullball. Vær gla for at dem gjør såpass uskyldige greier.", 

"En av de mest spennanes tingan vi gjor når eg vaks opp:)."

Så da skjønte jeg hvor viktig denne leken er her på stedet. Det var en viktig del av de voksnes oppvekst, og er en selvsagt del av barnas oppdragelse. Denne leken tilhører det innerste av Nesna kultur! 

Men jeg blir nok aldri en ekte Nesnaværing!

Katarsis

For mange år siden leste jeg en novelle om en ung mann av indiansk bakgrunn med et konfliktfylt liv, slik noen med urbefolkningsbakgrunn har. Denne unge mannen hadde imidlertid en venn som fant ut at han skulle hjelpe han. De to møttes i en kjeller i et gammelt hus, spenningen økte, hva skulle de koke sammen nå? Vennen hadde med seg en eske med tallerkener, tredjesortering fra en porselensfabrikk han hadde fått. Han hadde hørt begrepet «katarsis» og skapt sitt eget katarsisrom. Resten av kvelden kastet de to mennene tallerkener i veggene for urett som var gjort dem gjennom årene. «Den er for fatter’n som slo meg helseløs i fylla!», «Den er for den idioten av en lærer som aldri så meg!» og så videre. 

Jeg har mange ganger prøvd å finne novellen igjen, uten hell, det er ofte sånn, man leser noe, og glemmer bort de uviktige sidene, som hvem skrev dette?

Men jeg glemmer aldri fortellingen, for er det noe vi alle trenger så er det et sted å få utløp for våre frustrasjoner på, et sted eller en måte å avreagere. Og vi trenger venner som kan hjelpe oss i prosessen.