Nå er jeg endelig kommet i en alder at jeg bør tørre å fortelle sannheten om meg selv, nå skal det ut, jeg har bestemt meg for å komme fram, jeg skal krype fram fra under sengen der jeg har oppholdt meg og innrømme det for dere:
Jeg er en pyse!
Det var godt å få det sagt: Jeg er en pyse! Jeg vet at noen blant dere vil lure litt på hva jeg egentlig legger i dette ordet, jeg er verken mørkredd eller skogredd, jeg finnes ikke redd for høyder eller å fly, jeg synes edderkopper er søte dyr, og kun flaks har sørget for at jeg ikke har blitt bitt verken av hoggorm eller klapperslanger, når jeg i min nysgjerrighet har prøvd å studere disse fasinerende dyrene.
Men jeg er pysete, jeg er livredd for sprøyter og takler ikke å se blod, verken mitt eget og andres blod.
Til tider har dette vært en komplisert fobi å leve med, for eksempel i forbindelse med det å bli eller være mor. Som da jeg skulle ha min førstefødte, fødselen nærmet seg, og panikken dukket opp. Legen så rart på meg da jeg forklarte om min frykt, ikke for smertene, men for «de der sprøytene» jeg hadde hørt om at man skulle få. «Du veit at det er smertefullt å føde?», spurte han. Han måtte bruke lang tid på å trøste meg etterpå, det satt en haug med pasienter på gangen og ventet da jeg endelig kom ut av kontoret hans. Etter tre fødsler må jeg innrømme sannheten, jeg husker ingenting av fødslene, de har jeg like godt fortrengt, ellers hadde jeg nok aldri fått mer enn ett barn. Den neste utfordringen var at ungene skulle få alle mulige vaksiner. Takk og pris at mine barn har fedre som tar ansvar og følger ungene til helsesøster! Nå er jeg blitt noe bedre, ungene mine er minst like klønete som andre barn og har vært innom legevakta for å bli lappet sammen, flere ganger, alle tre. Man kan bli hårdhudet av sånt, men jeg vurderer sterkt å bli vegetarianer. Tannlegen som tok seg av sønnen min da han slo løs flere tenner, er en av mine store helter. Munnen til sønnen min ser flott ut i dag, tannlegen gjorde en utmerket jobb der. Det som er enda mer beundringsverdig er det at han klarte å unngå å miste besinnelsen overfor mora som var med inn.
Dette problemet øker selvsagt når det kommer til meg selv. Hos legen er jeg såpass ærlig at jeg sier ifra, de bør jo ha forståelse for sånt: «La meg legge meg litt nedpå mens du tar den blodprøven», «Men det er jo bare et lite stikk i fingeren», sier sykepleieren forbauset. «Det spiller ingen rolle» svarer jeg.
Fornektelse er også en viktig strategi, «Oi, som du halter, har du veldig vondt?», «Neida, dette er da ingenting å syte over» svarer jeg og prøver å holde ansiktet rolig så ikke smertene skal synes, og så holder jeg på mitt til noen får meg tvunget inn på røntgen der de ikke slipper meg ut igjen før jeg lover å ikke tråkke på foten på minst seks uker eller noe sånt.
Et resultat av denne fobien min (det er kanskje en fobi, eller hva tror dere?) er at jeg til tider kan være litt sosialt uintelligent(?). "Alle" vet at det å spørre andre om deres helsetilstand er et nøytralt og greit samtaleemne, det viser faktisk litt omsorg(?). I min verden er dette et personlig anliggende, og jeg reagerer med overraskelse og irritasjon når jeg får spørsmål av bekjente (vennene mine spør ikke) om hva jeg har gjort meg, eller hvorfor jeg sitter på venterommet til legen. Det siste er vel i alle fall frekt, er det ikke, eller er jeg på jordet igjen?
Så om du treffer meg med armen i fatle eller bandasje om hodet eller krykker eller noe lignende, så tenk nøye over hvordan du ordlegger deg. Dersom du grønn av nysgjerrighet stiller spørsmålet «Hva har du gjort deg?» risikerer du å bli kort, men uhøflig avvist. Stort sett prøver jeg å vri meg unna nærgående spørsmål om eventuelle skader som best jeg kan, for å slippe å bli påminnet om bakgrunnen for skaden, det er stort sett ganske kvalmt å tenke på, synes jeg.
Dersom du full av omsorg kommenterer «Å stakkars deg da, har du skadet deg, håper du blir bra snart», så risikerer du at jeg knekker fullstendig sammen og faller om halsen din mens jeg strigråter, til du må frakte meg heim og putte meg der jeg hører heime, godt gjemt under senga mi…
Sukk, det er en lang prosess igjen, før jeg kommer meg helt ut fra under senga ...
Hilsen pysa
Jeg er en pyse!
Det var godt å få det sagt: Jeg er en pyse! Jeg vet at noen blant dere vil lure litt på hva jeg egentlig legger i dette ordet, jeg er verken mørkredd eller skogredd, jeg finnes ikke redd for høyder eller å fly, jeg synes edderkopper er søte dyr, og kun flaks har sørget for at jeg ikke har blitt bitt verken av hoggorm eller klapperslanger, når jeg i min nysgjerrighet har prøvd å studere disse fasinerende dyrene.
Men jeg er pysete, jeg er livredd for sprøyter og takler ikke å se blod, verken mitt eget og andres blod.
Til tider har dette vært en komplisert fobi å leve med, for eksempel i forbindelse med det å bli eller være mor. Som da jeg skulle ha min førstefødte, fødselen nærmet seg, og panikken dukket opp. Legen så rart på meg da jeg forklarte om min frykt, ikke for smertene, men for «de der sprøytene» jeg hadde hørt om at man skulle få. «Du veit at det er smertefullt å føde?», spurte han. Han måtte bruke lang tid på å trøste meg etterpå, det satt en haug med pasienter på gangen og ventet da jeg endelig kom ut av kontoret hans. Etter tre fødsler må jeg innrømme sannheten, jeg husker ingenting av fødslene, de har jeg like godt fortrengt, ellers hadde jeg nok aldri fått mer enn ett barn. Den neste utfordringen var at ungene skulle få alle mulige vaksiner. Takk og pris at mine barn har fedre som tar ansvar og følger ungene til helsesøster! Nå er jeg blitt noe bedre, ungene mine er minst like klønete som andre barn og har vært innom legevakta for å bli lappet sammen, flere ganger, alle tre. Man kan bli hårdhudet av sånt, men jeg vurderer sterkt å bli vegetarianer. Tannlegen som tok seg av sønnen min da han slo løs flere tenner, er en av mine store helter. Munnen til sønnen min ser flott ut i dag, tannlegen gjorde en utmerket jobb der. Det som er enda mer beundringsverdig er det at han klarte å unngå å miste besinnelsen overfor mora som var med inn.
Dette problemet øker selvsagt når det kommer til meg selv. Hos legen er jeg såpass ærlig at jeg sier ifra, de bør jo ha forståelse for sånt: «La meg legge meg litt nedpå mens du tar den blodprøven», «Men det er jo bare et lite stikk i fingeren», sier sykepleieren forbauset. «Det spiller ingen rolle» svarer jeg.
Fornektelse er også en viktig strategi, «Oi, som du halter, har du veldig vondt?», «Neida, dette er da ingenting å syte over» svarer jeg og prøver å holde ansiktet rolig så ikke smertene skal synes, og så holder jeg på mitt til noen får meg tvunget inn på røntgen der de ikke slipper meg ut igjen før jeg lover å ikke tråkke på foten på minst seks uker eller noe sånt.
Et resultat av denne fobien min (det er kanskje en fobi, eller hva tror dere?) er at jeg til tider kan være litt sosialt uintelligent(?). "Alle" vet at det å spørre andre om deres helsetilstand er et nøytralt og greit samtaleemne, det viser faktisk litt omsorg(?). I min verden er dette et personlig anliggende, og jeg reagerer med overraskelse og irritasjon når jeg får spørsmål av bekjente (vennene mine spør ikke) om hva jeg har gjort meg, eller hvorfor jeg sitter på venterommet til legen. Det siste er vel i alle fall frekt, er det ikke, eller er jeg på jordet igjen?
Så om du treffer meg med armen i fatle eller bandasje om hodet eller krykker eller noe lignende, så tenk nøye over hvordan du ordlegger deg. Dersom du grønn av nysgjerrighet stiller spørsmålet «Hva har du gjort deg?» risikerer du å bli kort, men uhøflig avvist. Stort sett prøver jeg å vri meg unna nærgående spørsmål om eventuelle skader som best jeg kan, for å slippe å bli påminnet om bakgrunnen for skaden, det er stort sett ganske kvalmt å tenke på, synes jeg.
Dersom du full av omsorg kommenterer «Å stakkars deg da, har du skadet deg, håper du blir bra snart», så risikerer du at jeg knekker fullstendig sammen og faller om halsen din mens jeg strigråter, til du må frakte meg heim og putte meg der jeg hører heime, godt gjemt under senga mi…
Sukk, det er en lang prosess igjen, før jeg kommer meg helt ut fra under senga ...
Hilsen pysa
