Sminkekurs og bursdag!

Jeg har aldri lært å sminke meg ordentlig, så da jeg fylte 51 var det endelig dagen jeg kom meg på kurs, så jeg kunne lære meg kunsten! Her er resultatene:

Jeg var i grunnen ganske fornøyd med resultatetog bursdagen min!

Ringeklokka mi er ute av drift nå

Dette er en viktig overskrift, jeg vil at alle unger i nabolaget skal være klar over dette, så de ikke går bomtur til døra mi når de er ute og leker om kveldene. De trenger nemlig en fungerende dørklokke når de leker en av de mer populære lekene her på stedet, "dingdong stekk", eller "ringe-på-og-stikke-av"!

Jeg innrømmer ærlig at etter ei uke som deltaker i leken, det vil si det var jeg eller noen andre i huset som åpnet døra for å finne ut at det ikke var noen der, til de andre deltakernes store glede, så ble jeg lei av leken. Så jeg koblet ut dørklokka og stilte spørsmål om leken på facebook-siden Oppslagstavle for Nesna. 

Det var interessant å lese innleggene, for det ble mange, noen var enige med meg, men slett ikke alle ...

"Berre innrøm det, dokk kun alle ha tenkt dokk å vært med. Isapor på ruta va også en slager kan eg husk :)", 

"og når minusgradern kommer, så har vi vann på trappen!", 

"Å no fekk eg løst og være med egentlig!!", 

"har kua glemt at ho ha vøre kalv?:)", 

 "Det e jo ikke rart at ungan reng på å stekk fra dåkker, når dåkk bi så sur. La barn være barn, de ska bare kom å ring på mi dørklokka! Det e no mykje sunnar enn at de ska sett inne framfor tven.", 

"Surmaga tullball. Vær gla for at dem gjør såpass uskyldige greier.", 

"En av de mest spennanes tingan vi gjor når eg vaks opp:)."

Så da skjønte jeg hvor viktig denne leken er her på stedet. Det var en viktig del av de voksnes oppvekst, og er en selvsagt del av barnas oppdragelse. Denne leken tilhører det innerste av Nesna kultur! 

Men jeg blir nok aldri en ekte Nesnaværing!

Katarsis

For mange år siden leste jeg en novelle om en ung mann av indiansk bakgrunn med et konfliktfylt liv, slik noen med urbefolkningsbakgrunn har. Denne unge mannen hadde imidlertid en venn som fant ut at han skulle hjelpe han. De to møttes i en kjeller i et gammelt hus, spenningen økte, hva skulle de koke sammen nå? Vennen hadde med seg en eske med tallerkener, tredjesortering fra en porselensfabrikk han hadde fått. Han hadde hørt begrepet «katarsis» og skapt sitt eget katarsisrom. Resten av kvelden kastet de to mennene tallerkener i veggene for urett som var gjort dem gjennom årene. «Den er for fatter’n som slo meg helseløs i fylla!», «Den er for den idioten av en lærer som aldri så meg!» og så videre. 

Jeg har mange ganger prøvd å finne novellen igjen, uten hell, det er ofte sånn, man leser noe, og glemmer bort de uviktige sidene, som hvem skrev dette?

Men jeg glemmer aldri fortellingen, for er det noe vi alle trenger så er det et sted å få utløp for våre frustrasjoner på, et sted eller en måte å avreagere. Og vi trenger venner som kan hjelpe oss i prosessen.

Ms Sophie

Ms Sophie heter hun, naboens sorte katt. Når jeg stanser bilen kommer hun løpende, hun setter seg utenfor bildøra og venter på at jeg skal komme ut. Så begynner hun å klage. - Nå har de dratt fra meg igjen, jeg som ikke liker å være alene, helt alene er jeg, synd i meg er det, hyler hun. Så må jeg stikke innom en tur og sjekke om det er vann og mat i skåla, det er det jo, men det er så kjedelig å spise alene, klager hun, dessuten liker hun ikke tørrfor!

Når jeg skal ut i hagen og jobbe kommer hun ruslende, stryker seg inn til meg, legger seg midt i blomsterrabattgen, slik at jeg skal klø henne istedet for å plukke ugress. Det er det koseligste hun vet, at jeg prøver å plukke ugress. Da kommer vi så nært, forteller hun.

Hun er så snakkesalig når vi er på tomannshånd, ms Sophie og jeg. Alle hører at hun snakker, men det er visst bare jeg som skjønner helt hva hun sier. Naboens sorte katt - vel egentlig er det jo vi som er hennes, menneskene til ms Sophie, naboen og vi.

Til deg

Jeg leser dine ord og de treffer meg som piler i hjertet. Jeg vil så gjerne gi deg et godt svar, trøstende og styrkende ord, men mine ord blir så meningsløse, for det du forteller er så vondt og så vanskelig. Jeg som lever av ordene, mangler ord. Jeg kjenner på din smerte, tårene renner, men det jeg kjenner er min smerte, min sorg og min redsel.

Det jeg vil er å reise til deg, og møte deg som alltid, over en halvliter eller et glass vin. Så skal vi sitte sammen inntil de sene nattetimer og snakke om alt som har skjedd siden sist, alt, men ikke om DET. Du skal fortelle om Paris, om bryllup, jeg skal fortelle om seiling i Karibien, om å fylle femti. Du skal fortelle om Maja, og Julie og August, jeg skal fortelle om Sebastian, Vegard og Ingeborg. Vi skal skryte uhemmet av de vakre barna våre. Vi skal le og bestille mer å drikke. Kanskje skal vi snakke om Vår, gråte en liten skvett, men vi skal ikke snakke om DET. Vi skal mimre om gamle dager, glede oss over dagen, og myse litt mot framtiden.

Det er det jeg vil, det er mitt egoistiske ønske for deg og meg og oss. Men jeg vet at DET er der, jeg kan ikke endre på det, jeg kan bare håpe, ønske og be. Jeg er så glad i deg, Marit, du har alltid vært den beste av oss alle.

Sladder

Tidligere har jeg ledd litt av sladderkjerringene, fjæra som ble til fem høns og andre morsomheter. Og sladder ser vi på som noe negativt, det snakkes om folk bak deres rygg, de blir baksnakket og snakket stygt om.

Men sladderen kan jo ha en nytteverdi? I de fleste tilfeller handler det jo om mennesker som er opptatt av andre. De snakker om hverandre, på godt og vondt, og slik får vi informasjon som kan være til nytte for oss andre. Vi slipper at den eldre nabodama blir liggende syk og kanskje død over lang tid, fordi ingen brydde seg. Og det er kjedelig å trampe i klaveret gang på gang, fordi ingen har advart deg mot hvilke tema du kanskje bør unngå i samtale med enkelte. Det er tungt å måtte være alene om alle sine problemer og gleder, fordi ingen bryr seg.

Det verste er fortielsen, det å ikke skulle snakke om det som skjer i det hele tatt.

17. mai 2012

Ann Kristin tok et så fint bilde av 17. maitoget på Nesna i år. Aller først i toget går to staute politimenn. Ikke fordi de er utkommandert til det, de har antageligvis ikke engang betalt for oppgaven, men fordi de liker det. På en måte representerer de 17. maiånden. 17. mai er barnas dag, og vi voksne er med og bidrar til at de har en fin dag. Selvsagt handler det om Grunnlov og 1814 og frihet fra krig også, men mest om barna våre. Historien vår er viktig, vi skal sørge for at våre feiltrinn ikke gjentar seg, men det er barna som er vår framtid. Det er de som skal skape det nye Norge, et Norge å være stolt over. Hurra for barna våre og våre barnslige politimenn!