Jamennesket

Jeg fikk så lyst til å si noen ord om å være ja-menneske. Det kan være slitsomt i takene, når en kjenner at en regnes som en selvfølge, og ikke får takk for den jobben en gjør. Kreftene suges ut av deg, og du sitter naken igjen.

Men så er det ungene da, å få være sammen med dem, det gir så utrolig mye! Jeg kan ha hatt en stri dag på jobb, komme heim og ikke orke middag, jeg vil bare legge meg i senga og sove til i morgen. Så må jeg på teaterøving med ungene eller ungdommene. Mangler ideer for hva vi skal gjøre i dag, føler meg sliten og utenfor. Men i det jeg kommer inn i lokalet og møter de glade, fine ungene og kjenner varmen fra dem, så sprudler kreativiteten. Når jeg etter økta jager dem ut (de går ikke frivillig) og hører dem rusle avgårde mens de skravler og ler, kjenner jeg på hvor heldig jeg er som får være sammen med dem. De gir så mye tilbake, og jeg kjenner at det var et riktig valg å ta ett år til sammen med dem.

23. september blir det ny forestilling med «Jenta i treet». Det blir så bra!