En hilsen fra Potsdam, Germany

Potsdam har over femti slott, det er i stor grad sommerslott, der konger eller keisere og deres gjester likte aa tilbringe somrene sine. I "Gjeste-slottet" har for eksempel damerom og herrerom, saa gjestene slapp aa tilbringe for mye tid i samme seng. Kjoekkenet laa i en annen bygning, saa gjestene slapp aa kjenne for mye matlukt, tjenerne bare maatte bare frakte maten over til matsalen, ble kanskje kald paa veien, men pytt pytt. De hadde egen te-paviliong ute i parken et stykke, gullbelagt. Kjekt aa vaere kongelig...

Skrivesperre

Til mandag skal jeg gjøre ferdig et essay om forskningsmetoder. Det høres verre ut enn det burde være, det er liksom jobben min å skrive sånne saklige greier, rapporter og artikler.

Det er bare ett problem, det er nemlig krav til dette essayet, det skal være på omlag ti sider eller mellom 5000 og 7000 ord! Det er vel ikke så mye, eller? Da jeg hadde skrevet 3124 ord, ble det stopp. Jeg leste gjennom teksten og prøvde å vri hodet mitt for å finne noe å fylle inn, men fikk bare til en setning her og der, og underveis strøk jeg en og annen setning også, så da jeg satte i gang tellesystemet var det blitt bare fem-seks ord til, og fremdeles 1886 ord igjen! Det gjentok seg, jeg prøvde og prøvde, men ingenting hjalp. Nå har jeg hatt nesten total skrivesperre i fire uker!

Det er en syk opplevelse. Skrivesperren satt fast, jeg fikk bare ikke til, fokuset mitt var på de 5000 ordene! Helt til en natt, bare fem dager før teksten skulle leveres, da satte jeg meg ned med den igjen, nå må den til pers tenkte jeg. Det første jeg reagerte på var hvor kjedelig den var, har virkelig jeg skrevet noe så livløst! Så jeg skrev en nesten ny tekst, ny innledning, nye momenter, en liten hvit løgn, og da klokka var 01.22 foretok jeg en telling, 5246 ord sto det! 5246 mord, jeg lagret dokumentet og gikk til køys. Jeg sov ikke godt den natta, nye ord virvlet rundt i hodet mitt, ordene strømmet fram, rundet hushjørnet og suste mot meg i en vill fart. Neste morgen sto jeg opp og skrev videre. Da jeg endelig la fra meg teksten var jeg oppe i 5529 ord. Nå har jeg nådd målet mitt, jeg har skrevet en mengde ord! En mengde ord, og jeg kjente meg så fornøyd, og litt latterlig. En mengde ord.

Studentene mine spør; ”Hvor lang skal denne innleveringa være?” ”Lang nok”, svarer jeg, ”lang nok til at du besvarer problemstillinga. Jeg vil heller ha en til to sider, der du svarer på oppgaven, enn ti sider der det meste bare er bla bla.” Jeg sitter her og undres på, kanskje jeg må begynne å forberede studentene mine på denne forferdelige verdenen som venter dem utenfor, med krav om å skrive en tekst på så og så mange antall ord? Kanskje jeg gjør dem en bjørnetjeneste med å fortelle at det er innholdet som teller, ikke hvor mange ord du bruker på å formidle det?

Stadt.Fest.Wien.2008

Vienna 03. mai 2008, Stadt.Fest.Wien.2008.

Ö1-Klangteppich
Dette er bare noe alle burde fått med seg. Midt i sentrum av Vienna, med folk overalt, lå et rødt teppe i Spiegelgasse, en sidegate, fra fortau til fortau. På teppet, liggestoler, puter og krakker. Fra høytalerne rundt kommer vakker musikk, bystøyen forsvinner. Ingen sier noe, men hele steder hvisker til deg: „Sett deg ned, ta av deg skoene, kos deg i byen.“





Klassik-Bühne
Auf der Bühne am Michaelerplatz ertönen auch dieses Jahr wieder klassische Klänge. Klassische und manchmal nicht ganz so klassische Klänge lassen die Ohren tanzen - mit Markus Schirmer und den Vienna Classical Players, mit SAXII, mit dem finnischen Brüllchor Mieskuoro Huutajat, mit MoZuluArt!







Rock & Pop am Heldenplatz
Sorgente. Lust auf sommerliches Reggae-Flair? Mit ihrem Mix aus Funk, Soul, Reggae, Latin, Hip-Hop und Rock versprühen die sechs jungen Musiker mit ihrer Musik karibisches Lebensgefühl inmitten der Stadt.

Kunst av tre i det hele tatt

Wood sculpture is one of the most popular folk art branches in the past and in the present in Lithuania. The carvings of wood are vary varied and they are executed with such perfection, that they can boldly be called sculptures. Carvings were done for sacred purposes, later as artistic creations that suit the landscape perfectly. There are no schools that prepare wood sculptors. Sculptures decorate places of remembrance or simply fill a space or gladden the eye.

Litauiske vinduer

På de gamle trehusene i Litauen finner vi mange vakre dekorasjoner. Ikke alle er like godt vedlikeholdt, men her er noen eksempler.

En drøm som går i oppfyllelse...

I dag gikk en av mine drømmer i oppfyllelse, det vil si, det var vel snarere et mareritt som gikk i oppfyllelse. Jeg har alltid fryktet å havne på sykehus på reisefot i fremmede land. I dag gjorde jeg det!

I de siste seks dagene har jeg vært i Kaunas, dønn forkjølet, sur og irritabel. Været er nydelig, folk sitter på utekafeer og drikker øl, mens jeg etter å ha oppholdt meg hele dagen på colleget, hver ettermiddag kreker meg inn på rommet mitt, trekker for gardinene, og later som om det regner ut. Det nytter ikke!

Men nå begynner jeg å føle meg bedre, i morges gikk jeg en tur ut og kjente på at i ettermiddag skal jeg kose meg i finværet, endelig! Så i formiddag da, jeg gikk ned, og ventet på Ioanna og Martina, fordi vi skulle ta bussen til colleget sammen. Jeg satte fra meg sekken min, og i det jeg reiste meg opp så sa det "kvinch" i ryggen min, og der sto jeg, sånn lett framoverbøyd og kunne ikke annet! Hekseskudd heter det, og er vel noe av det verste som finnes! Martina dukket opp, fikk meg geleidet tilbake på rommet, og prøvde å skaffe en varmeflaske. Men jeg tror ingen forsto hva hun mente, for fra resepsjonen kom de etter hvert med en pute til meg, som jeg ikke hadde behov for. I morgen skal jeg heim, en time med buss, ventetid i Vilnius, så er det fly, tog og så videre...

Så etter å ha tenkt seg om lenge og vel, var det bare å krype til korset, jeg ringte ekspedisjonen og ba dem skaffe meg en lege. Det ble litt venting, fortalte de i andre enden av røret. Det tok toppen et kvarter før to kraftige litauiske damer med koffert var på plass! Damene sjekket ryggen min, ga meg ei sprøyte i rompa og tok meg med i ambulansen til sykehuset, jeg måtte se en lege. Ingen av dem snakket engelsk, så jeg kjente meg litt usikker der jeg vraltet av gårde mens jeg holdt hardt i den ene damens arm.

Ambulansen var fin og ny den, de kjørte meg til Kauno Medicinos Universitetas. Der havnet jeg i ei seng, ble intervjuet av en kvinnelig lege som snakket langt bedre engelsk enn jeg noen gang vil klare å lære meg, fikk to nye sprøyter i rompa (nå hadde jeg minst like vondt i rompa som i ryggen), så tok de to røntgenbilder av ryggen min. Sprøytene begynte å virke, jeg klarte å reise meg opp, og stå rak i ryggen, og bevege meg, og etter et par timer fikk jeg beskjed om at min egen diagnose, at dette var muskulært stemte, så ble jeg sendt ut igjen, med resept på noen kraftige smertestillende så jeg overlever turen heim. Jeg er bedre, men jeg følger ikke studentene på skøytebanen i kveld!

Tiesa eller Sannheten

Curlionis bilde heter "Tiesa" eller sannheten. Sannheten kan være vanskelig å takle, vanskelig å forstå, vanskelig å akseptere - og vanskelig å avbilde.