Ms Sophie og nabokjerringa, 3. kapittel

"-17 er kaldt", sa ms Sophie og kikket mismodig opp på nabokjerringa da ho ble kasta på dør. Da nabokjerringa kom tilbake for å slippe frøkna inn igjen, satt hun gjemt laaangt inn under hustæle - og skreik "Bare kom og hent meg, slemma". Men det går ei grense for nabokjerringer, å krype inn under huset for å hente en fornærmet og kald pus er bortenfor den grensa. 

Nå ligger ms Sophie der hun aller helst vil ligge, midt i sofaen, og bruker den døra der hun aller helst vil bruke, verandadøra. Det er slutt på diskusjonene, vi veit hvem som vant dem!

Ms Sophie og nabokjerringa, 2. kapittel

Ms Sophie holder seg på verandaen, selv om nabokjerringa står der og lokker med den deiligste tunfisken som tenkes kan. Hun setter seg rett foran verandadøra og sier i fra, klart og tydelig: "Her er inngangsdøra mi, jeg vil aldeles ikke sitte i den kjedelige gangen alene hele natta!" Til slutt har ikke nabokjerringa noe valg, hun løfter ms Sophie opp, bærer henne gjennom snøen, rundt huset, mens hun prøver å fortelle den lille noe om livets realiteter. Ms Sophie kroer seg i armkroken, hopper elegant inn og spaserer bort til matfatet. "Flink kjerring", tenker hun, "Hvem sa at du ikke kan lære en gammel hund å sitte, jeg slapp å gå i den kalde snøen i dag også! Ikke trengte hun en godbit heller!"

Ms Sophie og nabokjerringa

Ms Sophie heter hun, og hun er nok den fineste fruen i denne gata. Hun gir klart beskjed om at det er under hennes verdighet å være alene mange dager i strekk, eller innestengt i en gang!!! Og attpåtil bare få kjedelig tørrfor å spise, så da spiser hun bare ikke! Når så nabokjerringa i sin iver etter å tilfredsstille fruens behov går inn på kjøkkenet for å hente noen godsaker til stakkars ms Sophie, er hun snar å smette inn i dørsprekka. Og det nytter ikke hvor mye nabokjerringa prøver å lokke med den beste tunfisken som er få tak i. Ms Sophie strekker seg så lang hun er på sofaen og koser seg bare verre, hun kjenner alle gjemmestedene her i huset og vet at blir det gjemsel, da vinner hun!

Stemmen slokna

Allehelgensdag er kvelden vi tenner lys for våre kjære. Då la eg ut eit dikt eg skreiv for nokre år sidan.

I dag fekk vi meldinga, Marit, vakre gode dyktige Marit er ikkje lengre blant oss. Og orda mine passar inn. Marit sin blogg der ho har fortalt om livet sitt, om oppturar, men flest nedturar, om livet sitt, og som eg har lese og gråte til i over eit år, er no stum - stemmen har slokna

Når eg er langt inne på fjellvidda
berre eg og den store himmelen
og mobilen er att heime
då er det stille

Når huset har roa seg for kvelden
og littjbane endeleg har sovna
for kolikkmagen har slutta å verke
då er det stille

Men då stemmen din
ikkje lenger kunne høyrast
for hjartet ditt hadde slutta å slå
Då vart det stille
- øyredøyvande stille

Å vente på noe annet

Adventstid er ventetiden, og tankene mine går til andre ventetider. Som barn mens vi satt og ventet på at pappa skulle komme heim fra Finnmark eller Ålesund eller hvor han jobbet på anlegg den vinteren, og senere ventingen på juleferien og enda senere ventingen på eksamensresutater. Adventstiden 1999 da vi ventet på årtusenskiftet, og jeg ventet på minstemann, som ikke hadde det så travelt.

Adventstiden har alltid vært forbundet med glede, da gjør vi mange fine ting, vi tenner lys, vi skriver julebrev og kanskje vi vasker ett skap eller to. Og vi gleder oss over å lage pepperkakehus/slott/tårn sammen for smånissene.

Så mange ventetider som jeg tenker tilbake til med et smil, men ikke denne ventetiden. Denne ventetiden finner jeg ikke ord for, jeg venter på en sorg. Jeg leter etter ord, for jeg har mistet dem. Jeg maner fram de gode minnene og tviholder på dem, for snart er det alt som er igjen. 

Første søndag i advent

Det er hektiske dager nå. På jobb er det tentamenstid og eksamenstid, jeg har fire bunker med prøver som skal rettes nå. Studentteateret med venner har tradisjonen tro juleforestilling, og som en av de mest trofaste vennene, er jeg opptatt nesten hver kveld når det nærmer seg premiere. Kostymer skal sys, scenografi ferdigstilles, unger skal instueres, noen skal sminkes, noen er sultne, og regninger skal betales. Alt er ikke mitt ansvar, men det er greit med en håndsrekning.

På fredag kveld fant jeg fram adventsstjerna og adventslysestaken, bare for å skape litt adventsstemning. Julegaver, julekaker og julevask, det må vente til senere, men adventsstjerne, det må jeg ha opp.

I går var jeg med å arrangere juleverksted, en skokk med unger koste seg bare verre. Det trenges mange hender for å hjelpe de små. Så vi pustet lettet ut, da ungene ruslet avgårde, nå kunne vi endelig slappe av med en bolle grøtvi også. Men da vi skulle rydde satt det syv damer rundt bordet og lagde engler, og jeg var en av dem. Mennene kom ruslende inn og lurte på hvor det ble av kjerringene, men de ble bare sendt ut. "Drikk mer kaffe", var beskjeden! Og mens vi satt der, og koste oss sammen og skravlet og lagde juleengler, da kjente jeg at det blir jul i år også!

Dikt for dagen

Når eg er langt inne på fjellvidda
berre eg og den store himmelen
og mobilen er att heime
då er det stille

Når huset har roa seg for kvelden
og littjbane endeleg har sovna
for kolikkmagen har slutta å verke
då er det stille

Men då stemmen din
ikkje lenger kunne høyrast
for hjartet ditt hadde slutta å slå
Då vart det stille
- øyredøyvande stille