Til deg

Jeg leser dine ord og de treffer meg som piler i hjertet. Jeg vil så gjerne gi deg et godt svar, trøstende og styrkende ord, men mine ord blir så meningsløse, for det du forteller er så vondt og så vanskelig. Jeg som lever av ordene, mangler ord. Jeg kjenner på din smerte, tårene renner, men det jeg kjenner er min smerte, min sorg og min redsel.

Det jeg vil er å reise til deg, og møte deg som alltid, over en halvliter eller et glass vin. Så skal vi sitte sammen inntil de sene nattetimer og snakke om alt som har skjedd siden sist, alt, men ikke om DET. Du skal fortelle om Paris, om bryllup, jeg skal fortelle om seiling i Karibien, om å fylle femti. Du skal fortelle om Maja, og Julie og August, jeg skal fortelle om Sebastian, Vegard og Ingeborg. Vi skal skryte uhemmet av de vakre barna våre. Vi skal le og bestille mer å drikke. Kanskje skal vi snakke om Vår, gråte en liten skvett, men vi skal ikke snakke om DET. Vi skal mimre om gamle dager, glede oss over dagen, og myse litt mot framtiden.

Det er det jeg vil, det er mitt egoistiske ønske for deg og meg og oss. Men jeg vet at DET er der, jeg kan ikke endre på det, jeg kan bare håpe, ønske og be. Jeg er så glad i deg, Marit, du har alltid vært den beste av oss alle.

Sladder

Tidligere har jeg ledd litt av sladderkjerringene, fjæra som ble til fem høns og andre morsomheter. Og sladder ser vi på som noe negativt, det snakkes om folk bak deres rygg, de blir baksnakket og snakket stygt om.

Men sladderen kan jo ha en nytteverdi? I de fleste tilfeller handler det jo om mennesker som er opptatt av andre. De snakker om hverandre, på godt og vondt, og slik får vi informasjon som kan være til nytte for oss andre. Vi slipper at den eldre nabodama blir liggende syk og kanskje død over lang tid, fordi ingen brydde seg. Og det er kjedelig å trampe i klaveret gang på gang, fordi ingen har advart deg mot hvilke tema du kanskje bør unngå i samtale med enkelte. Det er tungt å måtte være alene om alle sine problemer og gleder, fordi ingen bryr seg.

Det verste er fortielsen, det å ikke skulle snakke om det som skjer i det hele tatt.

17. mai 2012

Ann Kristin tok et så fint bilde av 17. maitoget på Nesna i år. Aller først i toget går to staute politimenn. Ikke fordi de er utkommandert til det, de har antageligvis ikke engang betalt for oppgaven, men fordi de liker det. På en måte representerer de 17. maiånden. 17. mai er barnas dag, og vi voksne er med og bidrar til at de har en fin dag. Selvsagt handler det om Grunnlov og 1814 og frihet fra krig også, men mest om barna våre. Historien vår er viktig, vi skal sørge for at våre feiltrinn ikke gjentar seg, men det er barna som er vår framtid. Det er de som skal skape det nye Norge, et Norge å være stolt over. Hurra for barna våre og våre barnslige politimenn!

Anne-Lise gjør ting hun ikke kan!

Jeg hadde i grunnen forventet at mine venner skulle si noe oppmuntrende til meg, heie meg fram liksom, da jeg fortalte på facebook at jeg skulle bake en haug med kaker. Men ingen reagerte med virkelig overraskelse, så jeg lurer på om folk egentlig kjenner meg? Eller om de regner med at jeg bare snakker vås, når jeg påstår at jeg gjør ting jeg ikke kan når jeg skal bake kaker? Alle kan vel bake kaker, tenker de kanskje? Kakebaking er liksom det morsomste husmødre gjør? 

Men hvor mange av mine venner spist kake hos meg? Dere har kanskje beundret pepperkakehusene/slott/kirker/fyrhusene våre, men tro meg, dere har ikke lyst til å smake på dem! Jeg serverer stort sett is rett fra isboksen og kanskje kjeks fra butikken! I alle selskaper der andre stiller med fat med kake på, kommer Patrick med fat med øl på. Alle blir glade og jeg puster lettet ut. La Patrick gjøre ting han kan!

Men tro meg eller ikke, jeg er meget imponert over meg selv. Jeg har fått til ganske mye disse dagene! Jeg har fulgt ei oppskrift uten å endre på noe! Det tror jeg knapt jeg noen gang har gjort før? Jeg har brukt vekta for å sikre meg riktig mengde! Ingenting er tatt på slums! Først måtte jeg lære meg å bruke vekta, men også det mestret jeg. Og jeg har bakt tre suksessterter (bare en som ble litt mislykket) og to oreokaker. Fordelen med oreokake er at den ikke skal stekes, så sjansen for å svi den er liten! 

Jeg føler meg strålende flink! Og dersom ingen avgår med døden på grunn av kakene mine, eller havner på sykehus med mageproblem eller knekker tennene sine på dem, så skal jeg ved en senere anledning skryte av at jeg KAN bake kaker. Selv om jeg aldri skal gå Solveig på Museumskafeen i næringa…

Barna i Afrika

Tenk på barna i Afrika!

Sa de voksne til barna som ikke ville spise maten sin. Og vi så for oss bildene av de utmagrede barna fra  Biafra. Bildene vi hadde sett var i sort-hvitt, likevel skapte de sterke inntrykk. Vi glemte det ikke, og fikk akkurat så dårlig samvittighet at vi spiste litt til, enda vi var mette.

Og den dårlige samvittigheten sitter i fremdeles, ikke når jeg ikke vil spise maten min, men det er alltid noen som har det verre enn meg. Noen som sliter med større problemer enn det jeg har. Og sammenligninga skal gjøre mine problem mindre, uten at de blir borte av den grunn.

Jeg sitter her og er syk, og jeg synes fryktelig synd på meg selv. Og får dårlig samvittighet for det, for det er så mange som har det verre enn meg, jeg vet jo at jeg overlever. Tenk på de som lider av livstruende sykdommer, hjertefeil eller kreft. Eller de som har kroniske sykdommer de må lære å leve med. Jeg får en liten operasjon så er alt bra igjen! At det er lang ventetid på operasjon er jo bare beviset på hvor ufarlig det er! Jeg har liksom ikke rett til å synes synd på meg selv, jeg som har så mye å glede meg over. Jeg har jobb, hus over hodet, snill mann, tre kjekke barn, jeg kan telle mine gleder.

Og det skal jeg også gjøre, når jeg blir frisk igjen, men inntil da, så skal jeg spise sjokolade og is, og synes synd på meg selv …

  

Fortelleren

Anne-Lise, det er meg det, og jeg liker å fortelle. Om rare ting og andre ting, spennende historier, om små alver, eller store troll. Så lenge jeg har et publikum fortsetter jeg ...

Eivor skriver om språk

Språkmennesket, lingvisten Anne-Lise er nokså opptatt av språk. Jeg bruker språket, jeg underviser i språk, jeg prøver å forklare hvordan barn lærer å snakke, om hvordan vi oppmuntrer dem til å snakke. Om hvordan vi lærer barn å skrive det talte språket, og hvordan vi hjelper dem til å bli bedre skrivere.  Men Eivor får det til så mye mye bedre. Bare les:

 

 

Språk

Muslingbitende om hemmeligheter
i vegring for å gjøre tegn tydelige
slammer vi språket
... gjemmer vi oss i fordekthet
lik djupvannsdyr, bak stein.

Jeg iakttar barnets keiseravsløringer
søket etter klarhet
merker meg fraværet av det introverte
det esoteriske som mangler og
ikke nærer kun en innvidd krets.

Djupvannsdiktets gåtefulhet
menneskets innadventhet
holder det oss flytende eller
synker vi mot urent språk og
konkylietaushet?

Barnet trår vannet
snorkler ikke i språket
bruker ikke svømmeføtter
venter til grumset legger seg og
språket klarner
for å kunne se bunnen.

Eivor Bergum