Barna i Afrika

Tenk på barna i Afrika!

Sa de voksne til barna som ikke ville spise maten sin. Og vi så for oss bildene av de utmagrede barna fra  Biafra. Bildene vi hadde sett var i sort-hvitt, likevel skapte de sterke inntrykk. Vi glemte det ikke, og fikk akkurat så dårlig samvittighet at vi spiste litt til, enda vi var mette.

Og den dårlige samvittigheten sitter i fremdeles, ikke når jeg ikke vil spise maten min, men det er alltid noen som har det verre enn meg. Noen som sliter med større problemer enn det jeg har. Og sammenligninga skal gjøre mine problem mindre, uten at de blir borte av den grunn.

Jeg sitter her og er syk, og jeg synes fryktelig synd på meg selv. Og får dårlig samvittighet for det, for det er så mange som har det verre enn meg, jeg vet jo at jeg overlever. Tenk på de som lider av livstruende sykdommer, hjertefeil eller kreft. Eller de som har kroniske sykdommer de må lære å leve med. Jeg får en liten operasjon så er alt bra igjen! At det er lang ventetid på operasjon er jo bare beviset på hvor ufarlig det er! Jeg har liksom ikke rett til å synes synd på meg selv, jeg som har så mye å glede meg over. Jeg har jobb, hus over hodet, snill mann, tre kjekke barn, jeg kan telle mine gleder.

Og det skal jeg også gjøre, når jeg blir frisk igjen, men inntil da, så skal jeg spise sjokolade og is, og synes synd på meg selv …

  

Fortelleren

Anne-Lise, det er meg det, og jeg liker å fortelle. Om rare ting og andre ting, spennende historier, om små alver, eller store troll. Så lenge jeg har et publikum fortsetter jeg ...

Eivor skriver om språk

Språkmennesket, lingvisten Anne-Lise er nokså opptatt av språk. Jeg bruker språket, jeg underviser i språk, jeg prøver å forklare hvordan barn lærer å snakke, om hvordan vi oppmuntrer dem til å snakke. Om hvordan vi lærer barn å skrive det talte språket, og hvordan vi hjelper dem til å bli bedre skrivere.  Men Eivor får det til så mye mye bedre. Bare les:

 

 

Språk

Muslingbitende om hemmeligheter
i vegring for å gjøre tegn tydelige
slammer vi språket
... gjemmer vi oss i fordekthet
lik djupvannsdyr, bak stein.

Jeg iakttar barnets keiseravsløringer
søket etter klarhet
merker meg fraværet av det introverte
det esoteriske som mangler og
ikke nærer kun en innvidd krets.

Djupvannsdiktets gåtefulhet
menneskets innadventhet
holder det oss flytende eller
synker vi mot urent språk og
konkylietaushet?

Barnet trår vannet
snorkler ikke i språket
bruker ikke svømmeføtter
venter til grumset legger seg og
språket klarner
for å kunne se bunnen.

Eivor Bergum

Nordlendinger snakker om været

Været er nemlig noe vi har mye av. Vi har sterke vinterstormer, og snø til langt ut på sommeren. Vi har vær som skifter fort, best som det regner så skinner sola og like fort skyer det over igjen! Og vi har alltid et samtaleemne. Det er lett å få i gang en samtale her nordpå: "Han va hard i dag." "Ja, du dyre dø!" Så er vi i gang og kan snakke om sommeren i fjor og snøvinteren i 1997, for ikke å snakke om i 1975!

Som barn lot vi oss alltid irritere over at årstidshulet ikke var laget for oss! På skolen lærte vi at det var vår i mars! Mars, det er da vi går på ski det! Vår er mai!

Og ingen sydentur er vellykket dersom det ikke regnet heime mens vi var borte. For sikkerhets skyld ringer vi heim jevnlig for å sjekke været der heime og for å vri kniven i såret til dem som ble igjen. "Å, så det har regna sammenhengandes i fem daga? Ja, eg e no så solbrent at eg mått sett i skyggen i dag. Men ungan ha bada og bada ..."

Men snøvær i mai, det liker vi ikke! Det er jo da våren kommer! Med hestehov og kvitveis! Da skal vi finne fram småskoene, og pusse bunadsølv og gjøre oss klare til 17. mai, og da skal sola skinne! Optimister er vi, det skal vi ha, sola skinner aldri på 17. mai her nordpå! Det er derfor vi går i bunad, og helst med ullundertøy under ullstakken. Noen har produsert noen fæle paraplyer med mønster av nordlandsbunaden. Det er en grunn for det! Unntaket var det ene året, var det ikke i 2001? Jeg husker ikke helt årstallet, men dagen glemmer jeg aldri! Vi trodde virkelig på sommeren det året...

Det som er så velsignet med oss nordlendinger, er at selv om vi har hukommelse som elefanter og aldri glemmer vinterstormen Berit og snøvintrene, så blir vi fryktelig glade når sola skinner, da flytter vi ut, og glemmer morgendagen, for vi vet at regnet kommer tilbake når som helst, så det lureste er å nyte de små øyeblikkene!

Godt værår!

Ondskap

Hva er egentlig ondskap? Hva er det som får fram ondskapen i et menneske?  Jan Guillou sin bok fikk kritikk fordi han overdrev. Men dersom vi ikke trenger så mye smerte for å få fram ondskapen i oss, hvor lite trenger vi?

Heksa hvit, vakker og uimotståelig, ondskapen selv i uskyldens verden. Må vi ha en ondskap for å veie opp mot det gode? Trenger vi ondskap for å forstå det gode?

Kan man snu fra det ondes vei? Kan man tilgis?

Kan du tilgis? Kan jeg tilgi? Kan vi tilgis?

Fiskepinner

- Hva skal vi ha til middag i dag, spør poden. Vi er alene heime, pappa er på reisefot.
- Fiskepinner, svarer jeg. Sikkerstikk, tenker jeg, det er jo en av livrettene hans.
- Men mamma, du liker jo ikke fiskepinner, kommer det kontant.
- Nei, men jeg kjøpte det, likevel, svarer jeg.
- Ja ja, du får lage til godt med grønnsaker, så går det vel bra, svarer den unge mannen, mens han rister på hodet over moras merkelige påfunn.

Tiden som går og tiden som kommer

Da jeg gikk inn på min egen blogg, tenkte jeg selvsagt på at tiden har fløyet. Men det er vel ikke sånn det var. Tiden kom i møte med meg i ei slik fart at jeg rett og slett ikke hadde tid til å skrive blogg!